Tverrådalskyrkja

June 3, 2020

Tverrådalskyrkja har vært et av de store målene for våren. Stadig har dårlig vær gjort at vi nesten har ventet i hele 3 måneder før vi fikk tatt turen. Så helt på tampen av mai, med stekende sol, fikk vi omsider besteget toppen(e). Det at Tverrådalskyrkja også ble førstegangsbesteget av fjellklatreren Harald Nicolai Storm Wergeland, fetteren til Henrik Wergeland, gjorde at det var en selvfølge at vår "lille" Wergeland måtte bli med.

 

Vi startet fra Sota Sæter. Allerede nede ved turisthytta stiger selve rumpa på kyrkja opp fra terrenget. Skiene festet vi på sekken. Det var ca. 20 minutter å gå før vi møtte snøen. Vi gikk i shorts og tskjorte. Varmen gjorde at solkremen rant i øynene. Jeg gledet meg over været og føret som var og syntes at det var en god avgjørelse å ikke gå turen før været var hundre prosent, sånn som i dag. Ved 1200 moh spiste vi hver vår sandwich fra Lom bakeri til lunsj. 

 

Terrenget gikk slakt oppover. Høydemeterne ble forsert sakte og jeg fikk ikke en følelse av å ikke komme meg ordentlig opp i terrenget. Vi begynte etter hvert å bli slitne. Espen fikk som vanlig gnagsår og måtte tape foten sin. Jeg angret på at vi hadde valgt toppturski som vårt fremkomstmiddel på denne turen. Det var en skikkelig feilvurdering. Her hadde det vært supert å gå med fjellski og kortfeller, slik at vi kunne ha beveget oss mye fortere. Vi gikk videre med sakte, seige bevegelser, og kom oss til slutt opp på Fortundalsbreen. På et tidspunkt var både Espen og jeg umotiverte. Jeg forsøkte å snu hele stemningen med å invitere til en bollepause for å få blodsukkeret litt opp. Dermed ble det bollepause på 1600 moh, rett nedenfor toppen.  

 

Blodsukkeret kom seg litt etter å ha spist omtrent en halvkilos kanelbolle. Mest hjalp det selvfølgelig at vi nærmet oss toppen. På brekanten mellom Steinkollen (2020 moh) og Søre Tverrådalskyrkja (2034 moh) satte Espen og hundene seg ned og ventet og at jeg skulle skyndte meg opp og ned på Steinkollen. Alle 2000 meterne må med. Uten sekk på ryggen var det mye lettere å gå. Jeg gikk så fort jeg kunne for jeg hørte levenet som kom fra der Espen og hundene satt. Wergeland ville ikke hvile og kjeftet på Espen som holdt han igjen. Plutselig var Wergeland ved siden av meg. Aron også. Espen måtte ha gitt opp. Så på toppen kom vi alle tre. Her fikk jeg også se veien videre fra Søre til hovedtoppen. Jeg har jo sett ryggen på bilder, men det hender jo at bilder noen ganger ikke forteller hele sannheten. Det var ikke tilfelle her. Hvorvidt vi fikk tatt med hundene videre eller ikke ble jeg ganske usikker på.

 

Fra breskaret plukket jeg opp Espen og sammen gikk vi de siste høydemeterne opp til Søre Tverrådalskyrkja. Ryggen smalnet til like før toppunktet og vi valgte å sette fra oss skiene der og gikk de siste 40 høydemeterne på beina. På toppen hadde vi nydelig utsikt og det var fortsatt ikke en sky på himmelen. Nok en gang fikk vi storslagen utsikt over de majestetiske toppene i Jotunheimen, i visshet om at der krydde det av ivrige toppturnentusiaster, mens her var det ingen andre enn oss. Vi tok på oss stegjern og satte bade hundene og sekkene igjen på Søre før vi gikk ryggen videre mot hovedtoppen - selve Kyrkja. Snøen var våt etter varmen som hadde vart i to dager og vi sank stadig dypt ned i snøen. Turen bort til Tverrådalskyrkja var morsom å gå og energien steg i takt med at ryggen smalnet. Etter en halvtimes tid var vi endelig på toppen. Klokka var da blitt 19 da vi snudde oss og gikk tilbake til hundene. Skyggene fra fjellene rundt oss var blitt lengre og minnet oss om at det var på tide å komme seg hjemover. 

 

 

 

 

 

 

Please reload

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates