© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Drømmeuke i Romsdalen

August 21, 2016

Mandag 15.08.16

 

I går kveld ankom vi Åndalsnes og Romsdalen. Vi kjørte direkte inn til Isfjorden og videre inn til Grøvdalen hvor vi slo opp teltet og la oss for kvelden etter å ha spist hver vår pose med Real.

 

I dag hadde vi en liten plan om å bestige Juratind (1712 moh) til tross for at yr meldte muligheter for nedbør og overskyet vær. Yr traff med værmeldingen. Da vekkerklokka til Siri ringte og vi hørte det regnet så smått mot teltduken ble vi enige om å sove litt lengre og utsette bestigningen av Juratind. I stedet ble dagen brukt til å vase rundt i Åndalsnes sentrum, pirke på alt som kan pirkes på i Tindesenteret og sitte to timer på kafé til tross for at det ikke var gratis påfyll på kaffen.

 

Tirsdag 16.08.16: Juratind/Gjuratind (1712 moh)

 

Etter regnværet i går var vi forberedt på den berømte Åndalsnes-tåka, i hvert fall på formiddagen. Men allerede kl. 0645 hadde skyene begynt å sprekke opp. Vi spiste frokost, prioriterte en kaffekopp og pakket om sekkene våre før vi gikk fra Rabben i Grøvdalen kl. 0830. I skogen var det fortsatt veldig vått og steine glatte og sleipe. Uten om det var stien lett å følge med T-merka varder store deler av veien til og med.

Etter å ha gått mange høydemetere kunne vi endelig skimte nordtoppen på Juratind for første gang. Vi spiste nista var på like før Hoemskaret og det var så varmt at vi ble sittende i t-skjorte og shorts og bare nyte de varme solstrålene. 

 

Videre gikk veien opp mot Hoemskaret og opp til Hoemsbreen. Jeg var litt spent på hvor mye eller hvor lite snø det var på breen for stegjerna hadde vi lagt igjen i bilen og hadde bare en isøks hver oss til hjelp. Men isøksa hjelper lite hvis det er klink is på breen og ikke noe snø. Heldigvis var det såpass med snø at det var enkelt å gå uten stegjern. Vi fulgte sporene til noen som hadde gått før oss for noen dager siden og satset på at de hadde klart å gå uten om bresprekkene. Like før vi skulle gå av breen tittet en kjempestor sprekk opp like til venstre for oss. Sporene som vi fulgte tok en kreaftig sving og gikk høyt opp på breen. Jeg gikk ekstra fort samtidig som jeg forsøkte å gjøre meg så lett på tå som jeg kunne da jeg krysset linja på sprekken, uviten om den befant seg under snøen eller ei. 

 

Vi kom oss av breen og prøvde å klyve opp noen våte og ekle sva. Her gjaldt det å befolde fotfeste for hvis en av oss kom til å skli ned svaene så ville vi havne under breen på grunn av den store bregleppa. Jeg tror at til vanlig er det en snøflanke som ligger på svaene, men nå var nesten hele snøflanken smeltet og vi var nødt til å gå på svaene opp til eggen. Eggen opp til toppen bø på morsom klyving, selv om vi klarte å rote litt med veivalget. Men vi kom oss opp til toppen uten bruk av tau (grad 3 siste opptaket opp til toppen) – og for en topp det var! Vi var i ekstase og veldig glad for at vi hadde utsatt turen en dag slik at vi fikk gått den i strålende sol med fantastisk utsikt! Juratind har fått sitt navn fordi toppen ser ut som en jurspene, det er bare en rund pinakkel på en rygg. Langt der nede lå Isfjorden og 1550 høydemetere ned til bilen ventet på oss. Vi satt på toppen en hel time for å utsette den lange returen litt, men aller mest for å nyte den kule toppen med den fantastiske utsikten. Det var varmt og vindstille på toppen med utsikt til Vengetind og Trollveggen i bakgrunnen.

På returen valgte vi å ta en 30 meter lang rappell fra toppen for å unngå de verste klyvepartiene. Da vi skulle dra igjennom tauet etter rappelleringen merket vi at tauet satt bom fast, det var ikke til å rikke. Det er en følelse man kjenner igjen med én gang, for er det noe Siri og jeg har gjort en del ganger før så er det å sette fast tauet etter rappell. Siri kløyv opp til toppen igjen, forlenget slynga som vi tredde tauet igjen og tok en ny rappell. Og denne gangen fikk vi med oss tauet. Vi gikk litt til og tok en ny liten 10-15 meter rappell over noen sva med lite å holde seg i. Selen var uansett på så det tok ikke lange tiden. Videre klyving ned eggen også ventet den siste rappellen over de glatte svaene. Denne gangen gikk vi i tau over breen etter å ha fått sett litt mer på den ekle sprekken ovenfra.

Så ventet den uendelige lange returen tilbake til bilen. Det verket i hofter og knær og sekken kjentes blytung ut. Jeg skjønner godt hvorfor mange bestiger Juratind om vinteren, i hvert fall opp til eggen. Her i fra får man jo en lang sammenhengende bakke ned igjen. Men nå var det sommer med stekende sol som hadde laget t-skjorte skille på venstrearmen min og vi måtte gå tilbake til fots. Et annet alternativ opp til toppen kan også være å gå inn fra Stølen og Søredalen og gå videre inn Loftdalen. Mellom de to Bakkevatnet (728 og 729 moh) ligger det en hytte. Her kan man overnatte til neste dag og turen opp til Juratind blir ikke like lang på toppstøtdagen (kommer opp på sørvest siden).

 

Etter 11,5 time var vi endelig tilbake til bilen. Vi ble enige om å kjøre opp Trollstigen og sette opp teltet der. Så vi pakket sammen teltet, eller retter sagt tok ut teltstengene og krøllet det sammen før vi la det i bilen (kjekt med stor bil) og kjørte til Åndalsnes hvor vi tok et nødvendig bad i fjorden, for vi luktet ganske ille etter en slik svettefest som vi hadde i dag. Etterpå dro vi innom butikken og handlet før vi kjørte opp Trollstigen og fant en teltplass til slutt etter å ha kjørt litt fram og tilbake. Vi var ikke de eneste som ønsket å campe rett ved siden av bilen. Men vi fant en plass til slutt og fikk endelig spsit en etterlengtet middag med nydelig utsikt og vakker solnedgang. Det var som et maleri med silhuettene av Bispen og Kongen.

Onsdag 17.08.16: Kongen (1614 moh) og halve Dronninga (1544 moh)

 

I dag våknet jeg kl. 0730 av at sola begynte å steke på teltet til tross for at vi hadde tenkt å sove en time lengre. Vi klarte allikevel å hale ut tiden og kom oss ikke avgårde før kl. 1000. Det var bratt opp til Bispevatnet (1000 moh) og motbakken gjorde at vi virkelig fikk varmen. En ny deilig sommerdag hvor sola skinte fra en skyfri himmel og virkelig stekte.

 

Videre gikk vi langs vannet og opp til bandet mellom Bispen og Kongen. Vi hadde tenkt at vi kunne fylle på camelbaken vår i en elv som gikk ned fra bandet, i hvert fall en liten bekk, men der rant det ingen elv. Så jeg gikk ned til Bispevatnet igjen for å fylle på camelbakene våre, noe som tok nesten en halvtime ekstra. Med fulle camelbaker gikk vi videre og fulgte vardene oppover sørryggen, med luftig og svimlende utsikt, og inn en rødmerket renne.

Etter 3 timer var vi på toppen av Kongen. Det var vindstille og skikkelig varmt og ikke minst 360 graders utsikt. Vi skrev navnene vår i boka som hadde fått sin egen lille steinhytte og satt på toppen i en time før vi satte på oss sekkene og gikk vestryggen ned til Kongskneet. Nå var det Dronningen som stod for tur. Ned mot Kongskneet var det også vardet, men noen steder litt for mange varder som gjorde oss usikre på om vi skulle gå ryggen til venstre eller til høyre eller videre ned grusrenna midt mellom. Vi fant ut at det var enklest å holde lengst mot høyre. Det ble en ganske morsom nedtur med klyving i fast fjell nedover på en til dels ganske luftig rygg. Tempoet gikk allikevel ikke fort og vi brukte en hel time ned til Kongskneet, men var allikevel en finere nedtur enn løsgodsrenna som vi fulgte opp. Fra Kongskneet fulgte vi en nokså ubehagelig løs grusgrenne i retningen Dronninga. Videre var det vardet og tydelig tråkk over renneformasjoner mens vi holdt høyden bortover.

 

Det stod i en litt eldre bok en rutebeskrivelse som fortalte at tidlig på sommeren kunne man følge en snørenne opp til bandet mellom Kongen og Dronninga, men at man senere på sommeren, da snøen hadde smeltet, kunne man da traversere videre over noen glatte sva og deretter klyve bortover på mose og gress (sikring var og fortrukke). Vi så fort hva som passet til denne beskrivelsen. Snørenna så tynn ut og var nesten helt smeltet bort. Skulle vi videre måtte vi krysse den. Svaene var ikke kjempevåte men veldig bratte. Det var også veien videre på mosen og gresset opp til neste rygg. Til tross for at to varder som viste seg for oss på ryggen ble vi nokså usikre på hvordan vi skulle ta oss opp dette partiet. Her gjaldt det å ikke gå feil – og ikke minst: ikke ramle! Vi ble usikre på hvordan vi skulle sikre oss over passasjen og enda mer usikre på hvordan vi skulle komme oss tilbake over samme partiet. Etter en god del tenking og en hel del om og men så vi det lurest å stoppe turen her. Det føltes både ergerlig og kjipt for vi var jo egentlig så nær. Samtidig var det en nokså riktig beslutning å ta for vi har det som policy at når vi er på tur sammen så skal vi forsøke å ha marginene på vår side så godt det lar seg gjøre. Vi hadde møtt vår overkvinne – Dronninga. Hadde vi vist hvor ekkel denne passasjen var så hadde vi nok heller fulgt Sondre Kvambekk sin ruta og heller sluppet oss litt lengre ned før vi begynte å traversere bortover. Men nå begynte det å bli såpass sent på dag at endring i ruta ville gi minst to timer ekstra og det var ikke aktuelt. Så etter å ha tatt innover oss at det ikke ble noen bestigning av Dronninga på oss i dag snudde vi ryggen til og gikk tilbake til Kongskneet. Den forferdelige grusrenna var verre å gå opp enn ned, en ordentlig møkkarenne.

Fra kneet gikk det tydelig sti ned til Bispevatnet og etter 45 minutter fra vannet var vi tilbake til bilen. Totalt hadde vi brukt 8,5 time på turen. Selv om Dronninga ikke ble besteget så hadde vi en skikkelig drømmedag i fjellet med strålende vær, luftige opplevelser og morsom klyving – akkurat slik en tinderangler liker det. Kongen kan anbefales på det sterkeste.

 

Torsdag 18.08.16: Store Trolltind (1788 moh)

 

Etter en god natts søvn stod Store Trolltind for tur i nok en nydelig sommerdag. Det jeg gledet meg aller mest til på denne turen var å få nærkontakt med Trollveggen. Vi gikk fra toppen av Trollstigen og fulgte merket rute til Skabbeskaret. Det var mange elver og vann oppover mot Skabbeskaret så vi ventet med å fylle camelbakene våre før vi var ved vannet som lå ved Frokostplassen – eller det jeg trodde var Frokostplassen. Opp hit hadde vi brukt to timer og vi tok en snickers hver og ble enige om å spise brunsj når vi kom til Bruraskaret. Vi hadde ikke gått mange minuttene da vi fikk øye på den opprinnelige Frokostplassen, selvfølgelig med skilt og det hele.

 

Med et tips fra en lokalmann prøvde vi å holde høyden mest mulig fra Frokostplassen og til Bruraskaret. Forbi Frokostplassen fulgte vi den rødmerka stien til Stabbeskaret et lite stykke til det dukket opp en umerket varde. Her tok vi av den merkede stien og gikk opp mot grussiden som fulgte opp til Bruraskaret. Her var det mange forskjellige tråkk og litt ymse av varder, men vi fant den beste ruta oppover steinura, mente vi. Etter tre timer fra start var vi oppe ved det vi trodde var Bruraskaret.

 

Vi ble helt ville av å være omkranset Trollveggen på den måten. Avstanden ned til Rauma var svimlende og man mistet proporsjonene litt. At noen finner det å kaste seg utfor her var helt surrealistisk, for det var som om kroppen strittet i mot da jeg beveget meg mot kanten. Vi satte oss på kanten med beina hengende og dingle utfor Trollveggen og man kunne virkelig kjenne høydefølelsen i beina. Det var som om det sugde i beina, det kilte og kriblet. Til slutt måtte vi ta en pause fra all begeistringa for å få spist litt. Her ble vi i en hel time og jeg er sikker på at vi kunne ha vært her i nokså mange timer til før vi ble lei. Heldigvis møtte vi på en kar med vidvinkelkamera som knipset mange kule bilder av oss.

Etter en del traversering på noe som kunne minne om ”Troll Highway” (en opparbeidet sti av lokale fjellfolk) kom vi til det opprinnelige Buruaskaret. Fram med kamerat og beundringen på nytt. Jeg har aldri opplevd noe lignende naturopplevelse, men følelsen har jeg kjent på noen få ganger tidligere. Følelsen av å bli bergtatt. Trollbundet. Det er slikt som bare må oppleves.

 

Til slutt måtte vi gå videre. Vi fulgte rødmerket sti videre, uten ”Troll Highway” ville ikke Bruraskaret vært noe særlig tilgjengelig for publikum og Store Trolltind ville ikke ha vært en tilgjengelig topp fra Trollstigen. Det at den til og med var rødmerket synes jeg var litt snodig med tanke på at veien fra Frokostplassen og til Bruraskaret ikke var merket. Merkinga tok oss videre opp til en renne hvor det ble litt småklyving. Klatrehjelm hadde ikke vært så dumt her for den var en renne med en god del løsgods. Tilslutt stod vi endelig på toppen og kunne for første gang se på Trollveggen med et ovenfra og ned perspektiv. Det hadde gått fem timer fra start. Vi nøt alt som kunne nytes på toppen; det varme været, utsikten og opplevelsen, og ble enige om at vi ikke hadde noe hastverk og ble på toppen i en time før returen.

 

Vi brukte ca. 3,5 time tilbake til bilen og mens vi gikk stadig lavere steg den berømte Romsdalståka oppover. Da vi møttes hadde vi kommet oss såpass langt ned at vi hadde en tydelig sti å følge. Etter denne dagen unnet vi oss en varm og velpleiende dusj på Trollveggen camping før vi begynte å lete etter en teltplass for kvelden. Allerede for fire år siden så hadde spottet en skikkelig fin idyllisk teltplass ved Sogge bru og tok sikte på å legge oss der for natta. Overraskelsen var stor da det allerede var noen som hadde slått leir der og skuffelsen enda større da vi fikk et indirekte nei da vi spurte om det var greit at vi også campet her. Det hadde blitt mørkt ute og det å finne teltplass i mørket med tilkomst med bil og nærhet til ferskvann ble en utfordring. Til slutt parkerte vi ved en rasteplass langs Rauma og slo opp teltet på en grasflekk der.

 

Fredag 19.08.16: Hviledag

Med godt over 8000 høydemetere i beina på tre dager så vi oss nødt til å ha en ufrivillig hviledag før vi gikk siste topp i morgen. Såre knær, slitne kropper og støle lår trengte en pause. Så vi ble vasene rundt i Åndalsnes på nytt og satt ganske lenge på kafé hvor vi unnet oss både lunsj og dessert og to-tre kaffekopper. Sånn i seks tiden kjørte vi inn til Innfjorden og Vikdalen. Her fant vi en gapahuk som vi overnattet i.

 

Lørdag 20.08.16: Dronninga (1544 moh) via Karitind

 

Fra Vikdalen skulle ikke bestigningen av Dronninga føre til noen store utfordringer. I de senere årene har turen blitt så mye gått at det er gått sti helt til toppen via Karitind (1356 moh) ble fortalt av en lokalmann som kjente noen som kjente noen som hadde vært på toppen i fjor. Med start på 190 moh ble det en tur som inviterte til mange høydemetere. Ikke like heftig som Juratind men en god nummer to. Vi startet å gå rett etter en guidet gruppe og gikk på som bare det for å få et noenlunde forsprang. Bakken var bratt og vi gikk nok på litt for hard ut for vi ble stående å hive etter pusten litt oppi bakken. Men vi så ikke mer til den gruppa før vi passerte dem da vi var på tur ned og de var på tur opp.

Over tregrensa kom vi også over tåka som la nede i dalen og vi skjønte at dette kom til å bli nok en varm dag. Heldigvis gikk vi i skyggen helt opp til Karitind. Her skiftet vi til tørr trøye og spiste noen brødskiver. Tiden hit hadde gått veldig radig og vi hadde brukt litt i overkant av to timer.

 

Videre gikk vi langs ryggen bort til mot Dronninga og tok etter hvert inn til høyre og holdt høyden noenlunde mens vi krysset 3-4 renner. Dronninga består av flere pinakler på en rygg hvor det er en berømt vippestein på en av pinaklene. Mange setter vippesteinen som turmål fordi det er en litt enklere tur. Men for oss har man ikke vært på toppen før man har vært på toppen, så vi droppet hele vippesteinen og gikk bare videre. I følge internettet skulle det være litt tricky å vite hvilken av rennene man skal følge opp men nå har det seg altså slik at det har så å si blitt en sti opp til toppen. Noen velger også å sikre det siste stykket opp til toppen men klyvinga var veldig enkel, så enkel at vi ikke trengte rappell heller – heldigvis for vi hadde ikke pakket med noen tau.

Så var vi endelig på toppen, sommerens siste Romsdals-topp. Ikke ble vi fjelldronninger i år heller, men man kan kanskje si at vi har spart noe av det beste til slutt: Vengetind med det sagnomsuste Drømmediederet og Kvanndalstind med Torshammeren.

Etter å ha skrevet oss inn i boka og spist litt mer mat var det på tide å returnere tilbake til bilen. På returen gikk vi ikke oppom Karitind, men slapp oss ned mot nordenden av Haugabotsvatnet (680 moh). Helt til slutt ventet den evig lange bilturen tilbake til Østlandet.

 

 

Please reload