Sirkus Kjøren-Olafsen i Leirdalen

May 6, 2018

Langhelg i sikte!

Månedsskifte april/mai – tiden for inneklemte dager og langhelger (halleluja!). Det er også den tiden av året toppturentusiaster forbinder med magisk slushsnø og solskille både her og der. Høyfjellet bogner over av turglade mennesker med felleski/brett på beina, på jakt etter siste rest av vinterens hvitkledde goder. Og i år er det mengder å ta av!

Det er på tide å ringe turkjæresten. Det nærmer seg en langhelg og værmeldingen melder røde tall, nysnø og skiftende finvær i Jotunheimen, turkjærestens andre hjem. Marte, som hun så fint heter, har tenkt det samme. Hennes ordentlige kjæreste er i Bergen og studerer, og jeg får igjen anledningen til å dele telt med dronninga av fjellheimen og hennes to vorstehhunder. En lite glamorøs, men upåklagelig tilværelse. Avgjørelsen faller også på å ta med min 8 kilos gårdshund, som lyder navnet Primus. Destinasjonen skal de neste dagene planlegges.

 

Litt heftig, kanskje..?

Det man som turkjæresten til Marte kan belage seg på, er at det skal gå oppover! Og da helst på en topp ragende over 2000-meter. For dama selv, har satt seg et gjevt mål om å gå alle Norges topper over 2000-meter før hun bikker 30 år. DERFOR, kan man med sikkerhet mentalt forberede seg på blod, svette og et par tårer når du skal på tur med Marte Kjøren. I kjent stil avventer jeg planleggingen, da Marte garantert har sett seg ut ei over gjennomsnittlig krevende rute. Selv er jeg poteten av tur – jeg dras med på det meste og har heller ingen store preferanser på hvor langt, høyt eller bredt det skal gås. Og som bestilt tikker det etter et par dager inn en melding:

            «Her er mitt forslag:

Fredag: Oslo/Romedal – Lom. Overnatte på en campinghytte eller telt ved bilparkeringa i Leirdalen.

Lørdag: Har jeg lyst til å prøve meg på Killingen. Da kan vi også ta turen oppom Storebjørn for fin nedkjøring. Etterpå kan vi gå til Langvassbua (8 km fra parkeringa)

Søndag:Langvassbua – Olavsbu (6 km) + Snøholstinden (2138 moh).

Mandag Mjølkedalspiggan. Litt spent på hvor mange topper som er mulig å bestige på vinterstid. Kanskje vi klarer alle fem, kanskje bare to. Retur om Mjølketalstinden (2138 moh).

Tirsdag: Retur tilbake til bilen (14 km) og pizza i Lom:)

Eller synes du det høres litt heftig ut?»

 

HEFTIG UT?! Her hadde Marte virkelig sett sitt snitt til å raske med seg ei god neve med topper til samlinga, og for å lokke med seg poteta, skulle pizza i Lom være premien. Men her så også JEG baksiden av medaljen. Selv er jeg vant til å ta av meg brettet etter å ha kommet i bånd av fjellet. Da er for meg dagens tur ferdig! Det fristet lite å skulle sette på seg et par fjellski og pulk, for så å traske kilometervis inn i fjellet til en iskald hytte, etter å ha kriget seg oppover en fjellvegg en hel dag. Min «Styggen på ryggen» gnei seg i hendene over pessimisten i meg. Så til en forandring tok jeg meg tiden til å lese meg opp på toppene som hadde blitt foreslått – IKKE typiske vinterbestigningstopper sto det. Og nei du Martemor! Topper i samlinga skal du få, men det får da være grenser! Det ble også lokket med «vorsteh-ekspressen», men ikke en gang 2x 30 kilos hundebeist kunne friste denne gangen.

 

Fjellsynsglede!

Fredag kveld endte i Romedal; Marte luftet hunder, Lone aka Gordon Ramsey sto for kveldens meny. Forrige dagens turforslag ble nedstemt og gjort om til telting i Leirdalen, med utgangspunkt i Killingen (2014 moh), Bukkhøe N2 (2084 moh) og Nørdre Bukkhøe (2100 moh). Lørdag morgning feis vi av gårde i min strøkne kassebil full av bikkjer, ostepop og utstyr. Leirdalen neste! Kaffekoppen ble fylt på Lillehammer, og det ble klemt nedpå både en og to sjokoladeboller. 2x vedsekk ble også kjøpt inn til å toppe lasset. Det ble et snarstopp i Lom for å brenne av noen kronasjer på glemt utstyr. Vi kunne klart oss uten, men jaggu fant vi ikke fire, fem unnskyldninger til å fylle på utstyrsbanken. Klokken hadde passert to da vi cruiset gjennom bommen i Leirdalen. Stemningen var til å ta og føle på. Den ikke så tostemte duoen tuta til gamle, norske slagere som ula fra høyttaleren.

 

For de som kjenner Marte er det som regel alltid noe som ikke går helt etter planen når hun skal på tur, men hittil hadde vi kommet oss knirkefritt frem til destinasjonsstedet, sola skinte og fjellet lå foran våre felleklare ski. Vent nå litt.. ESPEN sine ski(!!) Og der var det – turens akilles, og i løpet av helgen, Marte sin akilles. Marte hadde i et av sine mange distré øyeblikk klart å ta med seg kjærestens ski, fremfor sine egne. Ikke så rart. Hans er gule, hennes er sorte! Lett å ta feil... Det ble slengt rundt seg med alskens ufyselige ord, og selvkritikken haglet. Kjøren var tydelig opprørt. Men dette skulle ikke få ødelegge for en magisk langhelg i toppturmekka. Marte spente på seg Dynafit- skiene til Espen, fem skostørrelser for store. Hælen var ikke i nærheten av å treffe bakerste del av bindingen. Det fikk bli med fremre del, uten fangremmer. De hadde hun selvfølgelig tyvlånt til sine egne ski, som sto gjenglemt i boden i Romedal.

 

Og opp kom vi oss på Killingen (2014 moh). Både mennesker og dyr. Bestigningen ble flittig dokumentert og toppen ble for Marte den siste i samlingen av de vestlige toppene i Leirdalen. Vi feiret med å dele en tjukklefse. Å herrefred! Så godt det smakte. Helgens første topptur kjentes i beina, uten at jeg markedsførte det for høyt. Marte hadde trossalt gått uten hælløftere hele turen. Dagens nedkjøring sto for tur. Til vanlig turens høydepunkt. Men ikke denne gangen – trodde vi! Fellene ble tatt av splitboardet, Dynafit-skiene til Espen fikk ha fellene på ned første henget. Det gikk trått. Av måtte fellene til slutt, og til begges store glede og forbauselse; Marte danset nedover fjellsiden. Og selvgod som hun er, liret hun av seg noen strofer om sin upåklagelige gode skiteknikk. Jeg kunne ikke vært mer enig! Dama så virkelig bra ut der hun svingte seg nedover fjellsiden, som en slikkepott i bløtkakekrem! Eller noe sånt. Til og med gutta vi møtte halvveis ned fjellet bemerket seg fenomenet. Helgen var satt!

 

Vel nede fant vi en grom teltplass, skjerma fra resten av entusiastene som pryda fjellsidene i dalen. Med tre høylytte og rypeglade hunder, ei introvert eidsvolling og ei ekstrovert, men halvpessimistisk Osloværing, var det greit å telte vekk fra sivilisasjonen. Bål og primus ble tent, og middagen servert. Dynamikken var i zen, som det alltid bør være med en turkjæreste. Oppgavene fløyt, stemningen var god og utsikten og naturen ubeskrivelig vakker.

 

Påfølgende dager ble det gått og besteget flere topper i skiftende vær. Snøen var god, vorsteh-ekspressen til tider svært irriterende, men gull verdt når det først gjaldt, og alt annet som hører med på tur, klaffet. Merkelig nok! Vi rundet av langhelgen på Skagsnebb (2003 moh) før vi mandag ettermiddag vendte nesa hjemover. Sirkus Kjøre-Olafsen hadde igjen gjennomført et fenomenalt show, til begges store glede. 

 

TAKK, turkjæresten! For nok en minnerik turopplevelse med deg <3

 

 

 

Please reload

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com