© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Sesongens første sommertopptur i Jotunheimen

July 24, 2015

20/7-15 Surtningssue-hesteskoen 

 

 

Kjørte fra Musedalssætra til Ringebu hvor jeg plukket opp Siri som hadde reist helt fra Bergen med både buss, fly og tog og nå gjenstod bare det siste stykket opp til Gjendesheim med bil. Natten ble tilbrakt i bilen slik at ting skulle bli mest mulig effektivt på morgenen. Alt blir ikke helt slikt man hadde tenkt. På grunn av litt slomring på morgenkvisten og til dels sløving, trodde vi allikevel at vi akkurat klarte å få med oss båten inn til Memurubu kl. 0800. Men ting har skjedd siden sist. Besseggen og Jotunheimen er mer poppis som aldri før. For nå var det kølapp, ikke første mann på båten, slik vi hadde sett for oss. Vi havnet langt bak i båtkøen og fikk plass på båten som gikk kl. 1015.

 
Søre Surtningssue (2130 moh)

 

På Memurubu la vi fra oss de store sekkene og gikk med dagstursekk opp første kneika på stien til Besseggen, før vi svingte av og siktet oss inn på østsiden av Hesttjønne (1473 moh). Her fikk vi for første gang synet av hele ruta – vill og vakker, nokså uberørt. Vi satte oss ned og spiste litt nistemat. Til tross for litt skyer her og der og tilsynelatende noe som så ut som kraftig nedbør i øst, var alltid himmelen blå over Surtningssue. Fjellbuksa måtte brettes opp og likeens med armene på ulltrøya. Sørover steg Gjendealpene fram og den høyeste av dem alle, Knutsholstinden, stod rakrygget og stolt. Det overrasket oss over hvor mye snø det faktisk var i fjellet, selv om vi var klar over at det var mer snø en vanlig, så hadde vi allikevel ikke sett for oss slike snømengder innover fjellheimen. Jeg stilte spørsmålstegn over Knutsholstind-traversen om en uke på grunn av all snøen som var.

Veien opp til Søre Surtningssue (2130 moh) bød på vandring og litt klyving i løs stein. Vi valgte å runde det første punktet på eggen på venstresiden for så å komme oss opp på ryggen. Turen opp til Søre tok omtrent 3,5 time.

Nestsøre Surtningssue (2195  moh)

 

Fra Søre til Nestsøre og Sørtoppen trodde vi det bare skulle være plankekjøring, men en kjip hammer på det smaleste punktet på eggen satte en stopper for dette. Etter litt om og men måtte vi slippe oss litt ned langs en løs steinrenne til vi kom på en snøflanke som vi fulgte opp til ryggen igjen. Etter litt over en time kunne vi legge Nestsøre bak oss.

Surtningssue Sørtoppen (2302 moh)

 

Enkelt gange fra Nestsøre, ca. 45 min. 

Midtre Surtningssue (2251 moh) 

 

Fra varden på Sørtoppen måtte vi ta en rappell for å komme oss videre ned på eggen mellom Sørtoppen og Midtre. Rappellen så lang ut og vi var spente på om tauet var langt nok, men i følge den såkalte fjellbibelen (”Norges topper over 2000 meter”) skulle et 60 meters tau holde. Det holdt akkurat. Men lange rappeller kan være kjipe, særs når man skal dra ned tauet, for da er det så lett at det setter seg fast. Og akkurat det var det som skjedde da jeg skulle dra igjennom tauet. Det satte seg bom fast. Fram med kniven. 

Videre gikk vi langs med eggen til vi kom til en slags hammer, eller hammer er kanskje litt å ta i, men en forhøyning mer. Forhøyningen, eller hammeren (potato, tomato), så grei ut å forsere, men på toppen var det et større svapunkt som bikket nedover mot breen med en del snø på. Det gjorde at vi ikke akkurat følte oss velkommen opp på denne og vi rundet potatoen-tomatoen på sørsiden. Det gikk veldig greit og tok ikke særlig lengre tid enn å holde eggen bortover til toppen. Da klokka var sju stod vi på toppen av Midtre Surtningssue (2251 moh). Da gjenstod bare returen Memurubu.

Toretters middag på Memurubu

 

Etter ca. 2,5 time var vi nede igjen ved Memurubu, klokka viste da 2130. Vi satte opp teltet, spiste potetskruer og drakk solo/øl til forrett før vi spiste hver vår pose med turmat. Etterpå sovnet vi med én gang etter en lang (10,5 time) og kjempefin dag i fjellet med en veldig artig travers. Årets første fjelltur uten ski – endelig var sommertur-topptur-sesongen i gang! Hadde vi hatt enda bedre tid ville det også vært en mulighet å snake med seg Surtningssueoksele, V2 for Austre, Vest for Austre, Austre og Nestaustre i samme slengen da en først var oppå der. Selve Surtningssue befinner seg allerede på samlelista.  

 

21/7-15 Forflyttingsdag

 

To surrehuer på tur som velger å ligge i soveposen i stedte for å pakke sammen teltet gjorde at vi mistet siste formiddagsbåten til Gjendebu og vi måtte sitte inne og vente på Memurubu til neste båt skulle gå som da var kl. 1500. Været var dårlig, regn og tåke, så i bunn og grunn spilte det liten rolle. Vi var litt usikre på hva vi skulle bruke morgendagen til. I utgangspunktet hadde vi planlagt å gå Memurutind-traversen, men på grunn av mye snø så det mer ut til å være en skitur enn å gå-på-beina-tur. Valget havnet til slutt på Urdadalstind-traversen som derimot ikke krever noe klatring. Dagen i dag ble derfor brukt til å forflytte oss fra Memurubu til Gjendebu med båt for så å gå innover Storådalen og finne en teltplass der. En grå regnværsdag er fin å bruke til forflytting. På en stor og åpen gressflekk like før Hellerfossen fant vi den perfekte leirplassen. I morgen er det meldt bedre vær igjen og vi har trua på at Urdadalstind-traversen vil bli helt fantastisk!

22/7-15 Hinnåtefjellet (2114 moh) og Søre Hellstugutinden (2189 moh)

 

I dag våknet vi opp til like ens vær som gårdagen. Urdaldalstind-traversen ble erstattet med tur inn mot Semelholet i håp om å få minst én fjelltopp i det våte gråe været. Innover dalen var det T-merket sti noe som skulle gjøre turen ganske trygg å gå, selv i grautete tåke. Etter kaffe og havregrøt pakket vi sekkene og forlot teltet kl. 1030. I starten var det frodig og fint men vi skulle ikke høyere enn 1500 meters høyde før vi måtte gå videre i bløt og råtten snø. På et tidspunkt mistet vi også de T-merkede vardene så jeg tok ansvar for egen varding, sånn for sikkerhetens skyld og hvis tåka skulle legge seg så tett at vi ble usikre på hemmat-returen.  

1/3

Fra Semelbandet (selvvalgt navn), mellom Hinnåtefjellet og Søre Hellstugutinden var den en rask og enkel gange 200 høydemetre opp til toppen av Hinnåtefjellet (2114 moh). Også her tok jeg vardingen veldig alvorlig og vardet meg jevnt og trutt opp mot toppen. Tåka lå så tett at vi like gjerne kunne ha vært på Trysilfjellet for den sakens skyld. Men opp på selve toppen lettet det litt og vi fikk synet av noe som minnet oss om en varde øst for hovedtoppen. Kunne det være en sekundærtopp, da tro? Av med sekkene for å ta turen bort, sånn i tilfelle. Våte mosegrodde steiner og noen snøskavler gjorde traverseringen ut noe mer krevende enn nødvendig, men med forsiktighet gikk det fint. Det viste seg at punktet vi så ikke var noe sekundærtopp.

Tilbake til 2114 moh spiste vi noen skikkelig tørre brødskiver som ble kjøpt på fredagen, som vi dynket med bringebærsyltetøy fra flaske og brunost. Brødskivene var så tørre at jeg ikke smakte pålegget en gang. Vi ble enige om å gå ned til Semelbandet igjen og videre opp på Søre Hellstugutinden (2189 moh). I utgangspunktet hadde vi sett for oss å gå en slags rundtur som innebar å gå opp til Semeltinden (2236 og 2178 moh). Men tåka hadde da lagt seg som tykk grøt og virket ikke som den hadde tenkt å lette med det første, og mens vi gikk opp ryggen til Søre Hellstugutinden begynte det også å snø. Steinene var såpeglatte og løse og vi måtte bevege oss med stor forsiktighet oppover. Det tok omtrent en time å gå fra bandet og opp til Søre. Visitten ble kort og returen sammen vei som vi kom opp i frykt for at tåka skulle at tåka skulle legge seg enda tykkere.

Underveis på returen slapp plutselig tåka taket og vi kunne for første gang se med egne øyne hvordan toppene og terrenget vi hadde beveget oss i så ut. Ikke minst fikk vi et fantastisk syn til Semeltinden (2236 og 2178 moh) som ruvet over Semeltjønnet (1680 moh) med to storslagne tinder som struttet til værs på hver sin side av eggen. Både Siri og jeg ble bergtatt med én gang av det flotte fjellet. Vi ville opp, bestige toppene. Men klokka hadde allerede begynt å nærme seg sju. Vi hadde fått kvoten vår i dag, ville kanskje noe si, selv om vi ikke var helt enige i det. Semeltinden fikk vi ha til gode. Vi ble enige om at hvis vi våknet til godvær i morgen skulle vi opp på Semeltinden før vi skulle gå tilbake til Gjendebu og båten til Gjendesheim.

Kl. 2050 var vi tilbake til teltet. Turen hadde tatt 9,5 time, men både føre og forholdene var krevende. Snømengden i fjellet var fortsatt overraskende og jeg har lite tru på at den vil forsvinne før høsten og vinteren kommer igjen. Turmaten smakte nydelig og vi unnet også hver vår frysetørket dessert og en stor kopp med kakao, tilfreds med hva vi hadde fått ut av en slik kjip tung gråværsdag i heimen. Dessverre våknet vi ikke til sol og blå himmel dagen etter og det ble dermed ingen bestigning av Semeltinden. I stedet vendte vi tilbake til Hamar i håp om to dager med sommervær.

 

 

Please reload