© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Jul i Stølsheimen

December 26, 2017

Torsdag 21.12.17

I år skal jeg få min drømmejul oppfylt. Endelig skal jeg få være på en liten hytte i fjellheimen og nyte det enkle og gode liv oppe blant snø og fjell. Vi reiser fra minusgrader og blå himmel i Stange til varmegrader og regn i Voss på torsdagen før jul. I Raundalen kommer nedbøren som store snøflak, tett i tett. Vi parkerer nesten ved Mjølfjell, langt inne i dalen. Klokka er allerede passert 1500 og det har rukket å bli skumt ute. Verken kjæresten min, Espen, eller jeg har vært her for, så terrenget er helt ukjent for oss. Heldigvis har noen kjørt med snøscooter inn mot Vestvatnet for 4-5 dager siden så vi kan følge den et godt stykke oppover. Det har virkelig kommet mye nedbør i de siste dagene, men scootersporet gjør det enkelt for oss å gå. Pudderet som omkranser oss ropte liksom på oss. Men nå var det ikke skikjøring i puddersnø vi er ute etter. Vi skal opp til BT-hytten som ligger på Vesete mellom Ulvik og Mjølfjell. Ved Rundavatnet må hodelyktene frem. Nede i dalen kan vi skimte noen få lys fra bebyggelse og det blinker rødt fra toglinjen. Alt virker så fredfullt og stille. Scootersporet mister vi fort i mørket, det har nok trolig blåst igjen. Men veien videre er lett å gå, selv i mørket og i snøføyken. Det er jo bare å følge dalen og elva innover til Vesetvatnet. Uten spor å følge er det best å skru av hodelyktene, vi får bedre sikt da. Arbeidsfordelingen er slik; jeg brøyter vei og har kontroll på kartet og Espen går bak og trekker pulken. Ikke fordi han er mann og jeg er kvinne, kun av praktiske årsaker. Espen har glemt å pakke med fellene sine, og flaks for han har jeg tatt med både langfeller og kortfeller. Men fjellskiene til Espen har ikke fellelås og dermed kan han bare bruke langfellene. Og det er jo slik at det er mer praktisk å trekke pulken oppover med langfeller og ikke med kortfeller. Festet kan ingen si noe på, for fellene har blitt våte nederst i dalen, men på 800 meter er snøen tørrere og kladder seg til skiene våre. Vi nærmest trasker på ski, rett opp og ned.

 

Etter nesten 5 kilometer begynner vi å skimte noe som kan minne om en hytte i mørket. De første gangene viser det seg bare å være noen store steiner, men så plutselig har vi hytta foran oss. Den står fredfull og alene i mørket. Det er en egen følelse man får når man kommer fram til slike ensomme hytter. Ikke minst er man alltid spent på hvordan hytta ser ut. Vi tar av oss skiene og stetter dem opp etter hytteveggen og går inn. Til vår store overraskelse er det faktisk en liten solcellepanel på hytta og vi får fylt hytta med lys ved hjelp av et trykk på en bryter på veggen. Det er allikevel noe eget med det gule lyset som levende lys gir, så vi tenner noen t-lys og lysestaker for kosen sin skyld. Hytta er utrolig koselig og ligger veldig fint til i terrenget, omkranset av fjell. Selve hytta er en gave fra Bergens Tidene til Bergen og Hordaland Turlag i forbindelse med Turistforeningens 150-årsjubileum. BT-hytta åpnet 29. oktober i høst og vi kan skrive oss inn som gjest nr. 61 og 62.

 

Espen må til Bergen for å jobbe på 23. og 24. desember. Jeg hadde håpet på at jeg kunne bli igjen på hytta og at Espen kunne kommet opp hit igjen etter jobb på julaften. Men i morgen er det meldt varmegrader og over 100 mm med nedbør med tilhørende vind på 17 m/s. Uværet har fått navnet Birk og skal gi Bergen nedbørsrekord. Det føltes ikke noe særlig lurt å bli igjen her med stor flom- og rasfare. Derfor må vi ned igjen allerede i morgen. Men først skal vi ha kvelden og natta her. Vi finner fram Yatzy og setter på litt julemusikk på telefonen. Ute føyker det, vi kan se snøen virvler foran vinduet. Men vi hører ingen vind som uler, bare veden som knitrer i ovnen.  

 

Fredag 22.12.17

Jeg våkner somvanlig først, og står opp for å fyre i ovnen. Det var nok en skikkelig vinterdag i fjellet i dag også, med snøvær og vind.  Jeg går ut for å tisse og hører steggen kakle på hver sin side av vannet. De gjemmer seg nok under en fjellbjørk. Hva snakker de om mon tro? Været? Eller damer? Bikkjene får det travelt med å finne rypene, men klarer ikke helt å bestemme seg for hvilken side av vannet de skal lete. 

Vi bruker god tid på morgenen. Vi har det ikke travelt. Vi pakker sammen tingene våre og vasker oss ut av hytta så det lukter deilig av grønnsåpe. Før vi reiser ned fra fjellet går vi en tur innover mot Tryglabotnen. Vi må tenke på hvor vi går i forhold til terrenget, skredfaren er satt til grad 3, betydelig. Vi beveger oss i en trang dal og det er fort gjort å fjernutløse skred. Snøværet blir tettere og skydekket lavere. Vi snur og går tilbake til BT-hytten. Nå skal vi bare skli ned til bilen før det blir mørkt. «Den som er best på ski nedover må ta pulken,» sier jeg og tar pulken fra Espen.

 

Vi svinger oss nedover mellom fjellbjørk i puddersnø og finner så vidt igjen scootersporet som vi fulgte opp i går. Helt nede ved granskogen kladder det, selv på blanke ski. Jeg får en lugg og en hekt og havner på rumpa i løssnøen.

Ved bilen regner det. Vi skifter til tørre klær og forlater Mjølfjell og Raundalen. Neste stopp er Bergen og 150 mm med nedbør venter det kommende døgnet. Det er bare å sette sjøbein.

 

Søndag 24.12.17

Vi reiser med det samme Espen er ferdig på jobb. Vekk fra sprutregn og asfalt til snødekt landskap og snøvær. Vi svinger av ved Dale og kjører oppover til Bergsdalen. Vi ser folk som er på vei til julegudstjeneste i finstasen sin. Vi har ull og stillongs på. Vi parkerer ved Lid. Det er mørkt og hodelyktene må på. Vi går oppover mot Høgabu hvor vi skal feire julaften, 900 moh. Det er litt over 400 høydemetere som venter på oss og turen er ca. 5 km lang, og det har kommet ekstremt mye snø i de siste dagene. Det er tungt å gå oppover. Som sist er det jeg som er kartleser og brøyter vei for Espen som trekker pulken. Vi kan så vidt skimte noen gamle skispor i snøen og regner med at de går opp mot hytta, i hvert fall et lite stykke, og følger de så godt det lar seg gjøre. Lykke og Aron ser vi så vidt, de har nok med å snuse og utforske stedet. Mens vi strever oss oppover i fjellsiden hører vi kirkeklokkene kimer, nå ringes julen inn. "God jul", sier jeg til Espen. 

Etter 1,5 times gange har vi så vidt gått 2 km. Jeg kjenner at jeg blir bråvarm og begynner å svette. Halvveis desperat hiver jeg av meg pannebånd, votter og buff. Så blir jeg akutt kvalm og likblek i ansiktet. Jeg stopper, henger på stavene, og går 100 meter igjen før jeg stopper igjen. Espen blir gående fremst men det er jeg som har kartet og kontroll på hvor vi skal gå, men jeg klarer ikke en gang å stå på beina. Jeg må sette meg ned i snøen og får lyst til å sove litt. Espen synes ikke vi skal fortsette å gå når jeg er slik, men jeg vil prøve litt til i tilfelle det gir seg. "Det som kommer fort, går fort" har alltid pappa sagt til  meg. Men Espen er bestemt og jeg får ikke gå lengre når jeg ikke klarer å holde meg på beina en gang. Vi snur, mot min vilje, og renner ned tilbake til bilen igjen. Det var den julaften liksom. Ikke helt slik jeg hadde sett for meg. Og ikke minst det at det er jeg som setter stopper for meg selv. Det blir bil tilbake til en regntung Bergen. Jula feires under dyna på sofaen til Espen. Det at drømmen ikke ble oppfylt gjør at jeg fortsatt kan drømme om drømmen. For det kommer alltid et «neste år».

 

God jul og godt nytt turår!

 

Please reload