© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Hyttehelg på Storgrydalseter

March 21, 2017

Fredag 17.03.17: Famling i mørket inn til Storgrytdalseter 

 

Hyttehelg med Kari i Alvdal vestfjell stod endelig for tur. Et ubevandret område fra min side. En helg jeg hadde sett fram til av to grunner; det ene at jeg skulle på tur, og det andre fordi jeg skulle på tur med Kari. En ting er sikkert når Kari og jeg er på tur, det blir høy sjokoladefaktor. Jeg plukket opp Kari på Lillehammer et sted og videre bar det mot Atna. Men vi kom ikke lengre enn til bommen ved Spidsbergseter, der stod vi bokstavelig talt bom stille. 15 minutter før vi kom hadde Vegvesenet steng vegen på grunn av sterk vind. Men med litt tålmodighet og smisking med han som brøyta vegen kom vi oss over Venabygdsfjellet og over til Atna. Kl. 19, én time senere enn hva jeg hadde sett for meg, begynte vi å gå fra Veslgrytdalen og oppover mot Haugasætra og Grytvola. Da vi hadde gått i én time innover dalen ble det så mørkt at hodelyktene måtte skrus på. Og med hodelyktene på gikk vi rett østover, oppover i løssnøen, mot Grytvola. Det var tungt å gå, både for oss og bikkjene. Aron, som bar kløv på minst 10 kg, ble sittende fast i løssnøen og begynte selvfølgelig å hyle. Jeg måtte gå ned til han og ta av han kløven og feste den på pulken min. Takk for hjelpa, liksom. På andre siden av Grytvola var snøen enda løsere og dypere. Kartet var mer eller mindre ubrukelig i mørket, men vi hadde heldigvis mobildekning og kunne bruke kartet på mobilen. Trærne og mørket skapte en labyrint og tullet med retningssansen min. I følge mobil måtte jeg prøve å gå mer til høyre, men allikevel gikk jeg mot venstre. Kari, som er en dreven o-løper, prøvde å få meg til å bruke stjernene mer. ”Ser du den tydelige stjerna der, og den som er litt høyere opp til venstre som blinker litt?” spurte hun. ”Prøv å gå mellom de.” Men jeg stoler mer på meg selv enn på noen stjerner. Hvordan kan vi vite at stjernene ikke tuller med oss og bytter plass når vi ikke ser på? Nei, da er det bedre å litt for mye til venstre, spør du meg. 

Etter 3,5 time var vi endelig framme ved Storgrytdalseter. De 10 tilbakelagte kilometerne var tunge, lange og spennende. Vi var så heldig å fikk støkket opp ei rype som fløy sakte over hodet på Kari. Med hodelyktene våre som lyste opp rypa der den fløy kunne den nesten minne om en fredsdue. Men nå gjaldt det å få fyr i hytta, tine snø og legge seg. Klokka viste 2230. Det å begynne med middag nå var ikke aktuelt. Det var vi både for trøtte og slitne til. To brødskiver i hånda stående ved kjøkkenbenken fikk holde.

 

Lørdag 18.03.17: Når det blåser på toppene, er det le under bjørkekvistene...

 

Det var en slapp gjeng som våknet til liv i dag. Etter å ha spist frokost sovnet alle fire igjen. Etter noen timer med døsing og avslapping pakket vi sekkene våre og gikk ut o det friske vårværet. I følge Folldaltempen var det ”reine vårvære”, altså rundt minus 5-7 grader. Både Kari og jeg trengte en hviledag, så det ble ikke noe topptur opp til Storsølnkletten (1827 moh). Dessuten blåste det såpass surt over tregrensa så der var det dessverre lite hyggelig å være, til tross for at det var sol og tidvis blå himmel. Så vi gikk oppover mot Finnhaugane for å så vidt stikke nesene våre over tregrensa, før vi gikk tilbake til tregrensa og fyrte bål og drakk te, mens sola fylte opp D-vit. lagrene våre. 

Da veden vi hadde sanket hadde brent opp, rant vi tilbake til hytta igjen. Kari kokte tomatsuppe og egg til lunsj, som egentlig skulle ha vært middagen vår i går kveld. Da sola var på vei ned spente jeg på meg skiene igjen og gikk på nytt opp til Finnhaugane sammen med bikkjene i håp om å få tatt et bilde av Storsølnkletten badene i gult og rosa kveldslys. Dessverre var det overskyet og lyset ble ikke slik jeg hadde sett for meg. Men jeg fikk meg en tur ut allikevel og en morsom nedkjøring som endte i mageplask på skaren. På nytt disket den medbragte kokka opp mat. Denne gangen rømmegrøt og spekemat til middag – skikkelig setermat! Flatbrødet hadde Kari glemt, men det erstattet hun med potetgull i stedet. 

19.03.2017: Hemmatturen

 

Like etter at jeg hadde sovnet i går kveld våket jeg av at det føltes som om noen satt på brystkassa mi. Jeg spratt opp av senka og åpnet døra inn til kjøkkenet med et smell. Det siste jeg gjorde før jeg la meg var å fylle ovnen med ved og nå hadde ovnen endelig fått koken. Det var så varmt i rommet at jeg ikke fikk puste. Jeg måtte ut i 15 kuldegrader for å prøve å få ned kroppstemperaturen, men vedovnen hadde bestemt seg for å være irriterende varm resten av natta, og trekken som vi hadde kjent fra hytteveggen valgte å være fraværende. Natta ble derfor så som så.

 

Etter en nokså het natt kom søndagen med atter sol og blå himmel. Vi spiste frokost og vasket oss ut av hytta. Turen tilbake til bilen ble en kjempefin tur. Vi unngikk noen høydemetre ved å gå opp til Skardet i stedet for opp mot Grytvola. Fra Haugasætra i Veslgrytdalen var det nesten sammenhengende nedoverbakke ned til bilen og kilometerne gikk unna i en fei. 

 

 

Please reload