© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Veobreahesten (3. forsøk)

April 7, 2019

Espen, Lone og jeg er klare for en nydelig dag i Jotunheimen. Det blir dagstur fra Musdalsætra, med bare 3 timers kjøretur til Spiterstulen. Der parkerer vi bilen litt over kl. 11. Sola skinner og skyene er på vei et annet sted ser det ut til. Innimellom kommer det kalde vindkast, men ut i fra Yr vet vi at vinden skal løye utover dagen. Ski, sekker, hjelm, klær blir lagt utover grusen ved siden av bilen. Lykke og Aron er fra seg av glede og vil ikke vente lengre med å starte turen. Men noe er glemt! Lone har ikke med staver. Uten staver blir det vanskelig å komme seg framover, selv om mange sikkert mener det er bra å gå uten staver for å trene på tyngdeoverføring. Men dette er ikke turen for å trene på tyngdeoverføring og skiteknikk. Det skulle hun i isåfall ha trent på en av de mange turene sine på ski i Østmarka i vinter. Stavproblematikken løser seg allikevel, med et par gjenglemte barnestaver fra 1993 på Spiterstulen.

 

Mye er som før etter forrige besøk i Visdalen for bare noen uker siden. Jeg er spent på føret på Veobrean. Vil det være nok snø? Og jeg gleder meg til klatringa på Veobreahesten, toppen som både Espen og jeg har forsøkt å bestige to ganger tidligere. Inne ved Hellstuguåe må vi ta av oss jakkene og åpne glidelåsene på siden av buksa. Før vi starter på den bratte bakken opp til Veoskardet må vi fylle på med polarbrød og sjokoladepålegg. Lone benytter pausen til å tape føttene sine som allerede har fått noen gnagsår.

 

Så bærer det oppover bratta. Pulsen stiger drastisk med en gang og det gjør godt. I snørenna har snøen blitt varmet opp av sola, mens mot steinene er snøen hard og kompakt. Vi holder oss mest mulig mot steinene og unngår snørenna så godt det lar seg gjøre. Opp mot Veoskardet er det mer steiner enn snø og vi går på kryss og tvers mellom steinene for å beholde skiene på. Før vi sklir ned på Veobrean tar vi på oss klatresele. Allerede fra Veoskardet ser vi blåis. Temperaturen er helt annerledes på breen, samtidig som klokka tikker og går. Bak noe som kan minne om skruis kommer Veobreahesten til syne. Den nesten steiler opp fra breen, som en utemmet hingst- Cowboyene er på vei - klare for tinderodeo.

 

Lone mister all mot i møte med Veobreahesten. Planen etterpå er å komme oss opp til Leirhøe for å få en fin nedkjøring ned til Spiterstulen igjen. For i det hele tatt orke å gå opp til Leirhøe, bestemmer Lone seg for å ta med hundene og vente i vindsekken til Espen og jeg har besteget hesten. Espen og jeg begynner å gå opp mot hesten, men ser fort at det er mer blåis enn snø på breen videre. Vi har med oss utstyr for å gå på bre, men gjør en vurdering om å snu. Klokka har allerede passert 17 og vi kommer til å bruke minst en time på å bestige hesten. Det beste for hele gruppa er å komme seg hjemover.

 

 Alle gode ting er tre? Kanskje neste gang...

Please reload