Svellnosbreahesten (2181 moh)

March 18, 2018

Etter 4,5 time i bil var jeg endelig framme ved Spiterstulen. Klokka hadde allerede passert 22 og temperaturmåleren på bilen viste -21 grader. Fra Spiterstulen gikk jeg ca. 1 km innover Visdalen før jeg slo leir. Det var helt fantastisk vakkert ute, med tusen millioner stjerner på himmelen og høye fjell på alle kanter. Men jeg orket ikke å ta fram kameraet for å knipse nattebilder i sprengkulda, selv om det er noe av det morsomste jeg vet. Jeg visste at det var meldt kaldt til helga, og var faktisk litt spent på hvordan jeg ville takle kulden, alene, uten hjelp fra noen andre. En ting er å være ute i mange kuldegrader og kunne sove inne i hytte, som man vet kommer til å bli varm. Noe helt annet er det å sove i telt, alene, hvor man vet at teltet bare kommer til å bli kaldere utover natta. Og jeg har sovet mye i telt, og i temperaturer helt ned på 30-tallet. Men dette ble min værste natt noen sinne. Jeg tror dessverre ikke at det bare var én syndebukk til akkurat dette, men flere faktorer som påvirket natta. Blant annet var det ikke rikelig med snø der jeg campet, så jeg fikk ikke gravd en skikkelig kuldegrop. I tillegg kan det hende at soveposen min begynner og bli såpass oppi åra at den ikke er like solid i ekstremkulde lengre. Uansett, det ble en lang natt, uten særlig søvn og hvor jeg hele tiden kjempet en kamp om å holde varmen. 

 

Da sola endelig traff Visdalen og teltet fikk jeg ett par timer med skikkelig god søvn på øyet. Da jeg våknet kl. 10 på lørdag var det allerede blitt en behagelig temperatur inne i teltet og jeg gjorde meg klar for dagens topptur. Jeg pakket tursekken og bestemte meg for å pakke sammen teltet og gjøre klar pulken før avreise. En ny natt i kulda fristet lite. Jeg hadde sett for meg å gå opp på Svellnosbrean, sør for Galdhøpiggen, hvor jeg manglet én topp etter prosjektet "Svellnosbrean rundt" med Tina Midthun i 2013: Svellnosbreahesten (2181 moh). På grunn av løpetid var Aron satt bort hos Julie i Oslo, så den eneste turkameraten min denne helga var Lykke. 

 

Da klokka var 1200 kunne endelig turen begynne. Jeg gikk skrått oppover mot Svellnosbrean i en stekende sol som fikk meg til å ta av både skalljakke og votter. Ingen tvil om at solkremen måtte frem, for aller første gang i år. Men solkremen hadde tydeligvis hatt en tøffere natt enn det jeg hadde hatt, for den var helt frossen. Jeg måtte la den tine først før jeg klarte å klemme ut litt krem av den, og håpet på at sola ikke fikk gjort for mye skade før den tid.  

Første ordentlige motbakke var opp til selve breen, ca. 500 høydemeter. Til høyre for meg ruvet Eventyrisen med sine spektakulære breformasjoner. Til venstre ruvet Midtre Tverråtinden (2302 moh), og i midten stakk Solskinnstoppen (1879 moh) opp og markerte toppen av brefallet. Her, ved foten av breen, kunne jeg kjenne at lufta var kaldere enn det den hadde kjentes ut som lengre ned i dalen. Jakka og vottene måtte tas på igjen. Jeg traverserte oppover mens jeg fulgte sporene fra to som måtte ha gått turen i går. Etter litt over en times stamping, inkludert en rask lunsj, var jeg oppe ved nordsiden av Solskinnstoppen. Da var det bare å gå vestover, over Svellnosbrean, og vente på at Svellnosbreahesten skulle dukke opp. I utgangspunktet skal man være litt betenkt før man velger å gå på bre alene, uansett erfaring. Men jeg gamblet på at jeg fikk noen spor å følge, og det gjorde jeg, heldigvis. Ettersom jeg gikk oppover breen dukket flere topper opp, og jeg ble gående å mimre tilbake til turen rundt breen i ´13. 

 

Toppene som omkranset breen hadde allerede begynt å kaste lange skygger. I skyggen ble det straks mye kaldere og kulda beit i både nese og skinn. Tilslutt var jeg helt i andre enden av breen og gikk vestryggen opp på toppen av Svellnosbreahesten. Da hadde jeg brukt ca. 3 timer opp. Her var det nesten helt vindstille hvor jeg stod, midt i smørøyet på Svellnosbreen, 2181 moh. Men jeg gjorde visitten så kort som mulig for å slippe og bli for kald. 

Så gjenstod det bare å ta av fellene og kjøre tilbake til leiren hvor en ferdigpakket pulk ventet. Snøen nedover bestod av lett puddersnø og gjorde nedkjøringa på breen til en drøm. Selv om jeg egentlig hadde planlagt å sove enda en natt i telt, for så å gå ny topptur dagen etter, kjente jeg at jeg var litt ferdig med kulda. En varm seng på Stange fristet mer enn en kald natt i telt, selv om jeg da valgte bort en ny topptur. 

 

 

Please reload

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates