Sesongåpning: Storivilen (Lomseggje) og Moldulhøi

April 20, 2020

I flere uker har jeg ventet på en ordentlig godværsdag i fjellet uten vind. For en måned siden var Espen, Aron, Wergeland og jeg på vei opp til Storivilen (2068 moh), men måtte snu bare 300 høydemeter fra toppen da det blåste så ekstremt. I påsken var planen i hvert fall å komme oss på Tverrådalskyrkja med tilhørende topper, men det var meldt for mye vind til at vi lot planen bli en realitet. På grunn av Covid19 er mange veier inn til fjellhyttene stengt, noe som vil føre til lange anmarsjer. Det prøver vi å unngå nå, siden Wergeland fortsatt er veldig ung (9 mnd) og uerfaren. Men så skjedde det plutselig noe. Vinden roet seg litt og skyene valgte å dra et annet sted. Så da fikk vi det drømmeværet vi lenge hadde ventet på, var det bare en ting å gjøre: pakke sekken og komme seg ut i fjellet! 

 

Vi startet turen fra Lundadalen (ca. 500 moh), Espen, Michael, Wergeland og jeg. Aron var på ferie i Eidsvoll, da han hadde skadet en klo like før påske. Lykke måtte vi avlive i høst etter at hun fikk påvist artrose, og slik kom Wergeland inn i flokken. Nå er det han som skal forsette på merittlista til Lykke. Vi måtte starte med skiene på sekken, for stien oppover var så og si helt bar. Etter ca. 1,5 km kunne vi bytte sko og gå på skiene videre. Første stykket opp mot Lendhytta var bratt, man da får man tatt mange høydemetere. Over tregrensa fant vi en fin hvilestein og hadde en liten pause med påfyll av både væske og næring. Her var det helt vindstille og sola varmet godt. 

 

Videre fulgte vi elvedraget vider oppover mot Lendholet, før vi skrådde oppover mot Storivilen. Planen var egentlig å gå på Moldulhøi (2044 moh) først, for deretter å gå til Storivilen, men da vi oppdaget den fine snøen som lå i elvedraget og videre oppover Lendbreen, ble det enighet i gruppa om at denne snøen burde nytes til nedkjøringen. 

 

Etter flere timer med motbakke og solkrem som rant ned i øynene, kom vi endelig opp på Storivilen. Bak varden fant vi le for vinden og kunne ta en pause og nyte den fantastiske panoramautsikten mot Jotunheimen, Breheimen, Tafjordfjella, Dovre og Rondane. 

 

Etter en halvtimes tid gikk vi videre mot Moldulhøi. Ved Lendfjellet (1973 moh) satte gutta seg i vindsekken, mens jeg gikk videre mot toppe alene. Ikke alle har like stort behov for å samle 2000 m-topper. I tillegg var både Espen og Michael tomme for vann. Wergeland hadde heller ikke vondt av å hvile seg litt, men jeg kom ikke lenger enn til oppstigningen til Moldulhøi før Wergeland var ved siden av meg. Han hadde blitt helt fra seg da jeg forlot gruppa og Espen hadde ikke klart å holde han igjen. Så da fikk både Wergeland og jeg en topp ekstra.

 

Da jeg kom tilbake til Espen og Michael var stemningen i gruppa litt laber. Jeg tror de både var kalde, slitne og veldig tørste. Men med en gang vi traff på urørt, tørr og fløyelsmyk snø, endret stemningen i gruppe seg drastisk til full jubel og glede. Nede ved tregrensa var snøen våtere og jo lenger ned vi kom, jo mer sugde snøen. 

 

Etter 9 timer på tur, hvor vi hadde tilbakelagt over 30 km, var vi endelig tilbake til bilen. Med røde fjes og slitne kropper kjørte vi tilbake til Vågå. To nye topper besteget, sesongens første 2000 m-tur og Wergelands 2000 m-debut. 

 

Please reload

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com