30 års fest på 2000 meter

August 2, 2020

30. juli 2020: Camp i Veslådalen

Aron og jeg tok bussen fra Vågå til Gjendesheim og båten videre over Gjende til Gjendebu på ettermiddagen. Videre gikk vi oppover Veslådalen til vi fant en fin teltplass i dalen med utsikt over Gjende, Besseggen og Besshøe. Det føltes godt å komme unna all turismen som herjet rundt Gjende. Og enda bedre å være på tur med Aron igjen. Han er virkelig en god turkamerat. Campplassen delte vi bare med hundre tusen blodtørste mygger. Etter hvert måtte vi flykte inn i teltet for å ikke bli spist helt opp av disse bitte små og plagsomme vampyrene. 

 

31. juli 2020: Snøholstinden (2141 moh)

Jeg ble vekt av sola som varmet opp teltet og som ga meg en følelse av å bli kokt levende. Jeg fikk revet opp gliderlåsen på teltet og fikk inn litt frisk luft. Jeg tittet ut. Ingen skyer å se. Dette kom til å bli en fin dag, tenkte jeg. Jeg tok med liggeunderlag og sovepose og la meg ute i sola. Morgentimene tok jeg med ro. Leste litt i en bok og spiste frokost. Aron lå ved siden av, avslappet og tilfreds han også. Ikke før i 10-tiden begynte jeg å gjøre meg klar for dagens tur. Til min store overraskelse oppdaget jeg at solkremen ikke hadde blitt pakket med. Nordisk hud og steikende sommersol, uten solkrem, er en dårlig kombinasjon. Så før jeg dro av gårde, ventet jeg på at det skulle komme noen forbipasserende som jeg kunne låne solkrem av. Problem løst. 

 

Kl. 1130 startet vi på turen mot Snøholstinden, eller Sjogholstinden som lokale kaller den. Jeg prøvde å holde en lett jogg innover mot Olavsbu for å gjøre innmarsjen så kort som mulig. Jeg brukte vel omtrent en time inn til vann 1422 moh og siktet meg inn mot fjellet. Underveis måtte jeg stoppe noen ganger for å virkelig skjønne rutebeskrivelsen. Nedenfra der jeg sto så nemlig ikke turen opp i bolla mellom sør- og østryggen noen hyggelig ut, med bare joggesko og isøks for hånden. Samtidig var jeg ikke noe særlig ivrig på å gå langs hele Snøholsvatnet, for så å gå normalruta opp. Jeg mistet rett og slett litt piffen og motivasjonen, og hadde aller mest lyst til å snu og løpe tilbake til campen. Heller ligge utenfor teltet og late meg resten av dagen. Men jeg fortsatte, og gikk for en variant som verken var fugl eller fisk. Enda dårligere beslutning. For det endte med at vi måtte klatre opp et parti bestående av mose og løse steiner. Det ene partiet som vi klatret opp, var litt utsatt i tillegg. Heldigvis kom vi opp, både Aron og jeg. Men det med hjertet i halsen, og jeg måtte skjefte litt på meg selv for den dumme vurderingen jeg hadde tatt. Jeg vet jo bedre enn å holde på sånn helt alene. 

 

Jeg kom meg opp til "normalruta" på ca. 1800 meter. Neste utfordring var klyvinga opp til ca. 2000 meter. Her fantes det to varianter, hadde jeg lest om; en til venstre som var merket med gul trekant og en til høyre som var merket med grønn. Jeg valgte den til venstre, med begrunnelse for å se hvor krevende gul trekant var for Aron. Hvis han viste at han mestret det greit kunne vi kanskje gå norvestryggen ned igjen, som også var merket med gul trekant. Klyvinga ble heller ingen morsom affære. Selv om det forsåvidt gikk greit, så var det såpass luftig og utsatt, at jeg ikke syntes det var helt greit med hund der. Til tross for at Aron var tålmodig og rolig og gjorde det som jeg sa. Lykken av å komme opp passasjen var stor, og lykken ble enda større da jeg så det allerde var folk på toppen. Kanskje de hadde noen gode råd for returen? Selv var jeg nokså usikker. Men en ting var sikker: jeg skulle ikke ned samme vei som jeg gikk opp. 

 

Jeg kom meg opp på toppen. Aron var kanskje den første hunden opp hit? Jeg gikk bort til de andre som satt litt bortenfor toppvarden og spiste matpakka sammen med dem. De kunne fortelle at de hadde vært på toppen flere ganger, men aldri gått nordvestryggen. Selv hadde de gått opp snøflanken som var i bolla hvor jeg opprinnelig hadde tenkt å gå opp. Etter litt om og men ble det til at jeg gikk ruta deres ned igjen. Ovenifra så ikke ruta like skrekkslagen ut som den hadde gjort nedenifra. Det var jo tross alt den jeg hadde tenkt å gå i utgangspunktet. Med isøksa i den ene hånda klarte jeg å klyve ned snøflanken ved å sparke joggeskoa godt inn i snøen. Det ble definitivt den beste løsningen for å komme seg ned igjen. Og etter to timer var jeg tilbake til teltet. Aron og jeg lå utenfor teltet en liten stund og spiste middag, men måtte fort rømme inn i teltet for å unngå all myggen. 

 

1. august 2020: Slettmarkkampen (2032 moh) og Slettmarkpiggen (2164 moh)

Nok en morgen hvor jeg ble vekt av sola. På en måte var det godt, for etter en natt i verdens kaldeste telt var det godt å kjenne varmen igjen. Jeg tittet bort på Aron, og måtte fortelle han at det faktisk var min 30 års dag i dag. Han var mer opptatt av å få servert frokost enn å synge bursdagssangen for meg. Fra frokostplassen utenfor teltet kunne jeg se båten fra Gjendesheim ankomme brygga til Gjendebu. Ombord i den båten var Espen og Wergeland. I dag skulle hele flokken på tur! Det tok ikke mer enn 45 minutter fra båten ankom Gjendebu til Espen og Wergeland var på plass hos oss. Bursdagsfesten var i gang!

Etter å ha skravlet litt ved campen som jeg hadde pakket samme før Espen kom, var det på tide å dra avgårde. Om bare noen timer skulle vi være ved Gjendebu for å ta båten tilbake. Vi jogget de første to kilometerne oppover dalen, tok av stien etter å ha passert Rundtom og gikk videre oppover ryggen mot Slettmarkkampen. Etter to timer var vi oppe på toppen. Det blåste friskt, men vi fant oss en lun plass hvor vi fikk spist nista vår og trøkket i oss seigmenn og sjokolade. Her valgte vi å binde hundene, selv om jeg var ganske sikker på at de ville klare etappen videre. Men særlig Aron hadde godt av å hvile seg litt, og Wergeland må også lære seg å bli satt igjen på noen topper også. 

 

Vi skyndte oss bort til Slettmarkpiggen. Klyvinga ned fra kampen var ikke noe hokus pokus. Og vi som hadde tatt med noen kiler og en lang slynge i sekken. Den trengte vi ikke. Men noen før oss hadde lagt ut et tau og vi var ikke mer sta enn at vi selvfølgelig holdt oss litt i det nedover. At klyvepunktet var utsatt vil jeg ikke på noe tidspunkt si. I tillegg var den veldig godt merket med varder. Før Slettmarkpiggen passerte vi Slettmarkpiggen Forttoppen (2120 moh), som var målt til 10 meter i primærfaktor. Selve Slettmarkpiggen var en liten klump med plass til noen få personer. Vi tok obligatorisk bilde og travet tilbake til hundene. 

 

Vi hadde en time og et kvarter igjen til vi skulle være tilbake til campplassen, så vi valgte å følge mest mulig snørenner ned igjen for en rask retur. Det klarte vi bra. Fra campplassen tok jeg på meg storsekken og gå-jogget ned til Gjendebu. Det hele endte bra og vi rakk båten tilbake til Gjendesheim med påfølgende burger på Gjendeosen kiosk. For en bursdagsfeiring! 

 

 

Please reload

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates