© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

200 topper og én til

July 5, 2017

Etter noen varme dager på Synnfjell med løping returnerte vi tilbake til Jotunheimen. Det virket som om hundene hadde fått restituert seg og spist seg opp igjen, og det samme hadde vi. Potene deres hadde også fått helet seg litt så vi tenkte at noen få dager i Jotunheimen igjen bør de klare. 

 

03.06.17: Bygdin - Torfinnsbu - Langedalstjernet 

Vi tok M/B Bitihorn fra Bygdin til Torfinnsbu, båten som har fraktet eventyrlystne og nysgjerrige fjellfolk inn i fjellet helt siden 1912. Fra Torfinnsbu (som i fjor gikk gjennom eierskifte fra privat til DNTs eie) gikk vi oppover Langedalen og campet ved Langedalstjernet (1513 moh), 6-7 km og 2 t gange. Været var litt småruskete og ikke i nærheten så varmt som da vi var i Leirungsdalen for noen dager siden. Regnskurene kom og gikk. Hyttevaktene ved Torfinnsbu kunne fortelle oss at det hadde snødd ved Svartdalsbandet tidligere på dagen. Men siden det nå er ettermiddag og turen i dag er over for vår del, er det bare koselig å ligge inne i teltet å høre regndråpene som treffer teltduken. Det er lite som er mer søvndyssende. Det er uansett i morgen vi ønsker oss godvær.

 

04.06.17: Slettmarkhøes fire topper 

Vi gikk fra teltet kl. 1000. Det var blå himmel, sol og kald vind. Vi fulgte T-merka sti mot Galdebergtjerni (1507 moh) før vi gikk opp Slettmarkhøe S3 (2090 moh). Terrenget oppover var bratt og bestod av hylleformasjoner med våt mose og svaberg som til dels var fryst. Lite innbydende klyving med andre ord. I stedet fulgte vi en snørenne som tok oss opp til breen og videre et godt stykke opp til ca. 1900 moh. Herifra gikk vi ut mot ryggen og fulgte den opp til toppen. På toppen var det heldigvis vindstille, så vi ble sittende der en god stund. 

 

Veien videre langs eggen var luftig og til dels eksponert. Aron klatret som bare det og fikk oss flere ganger til å holde pusten og se vekk. Men Aron virket ikke som han tenkte konsekvensene av et feilsteg. Lykke gikk mer i hælene våre, men klarte seg ganske bra hun også. Etter en luftig stund var vi endelig på topp nr. to: Slettmarkhøe (2190 moh). Her hadde vi nydelig utsikt mot landemerke, Falketind, og topper vi ikke ser så nære ellers. Og vi kunne betrakte Slettmarkpiggen (2164 moh) nærmere.

Fra Slettmarkhøe gikk vi bare i råtten snø, som stort sett rakk oss til knærne, ned til Nestnørdre (2086 moh) og Nørdre Slettmarkhøe (2071 moh) - topp nr. 199! Planen videre var å komme seg ned til Slettmarkbreen og følge den opp til bandet mellom Slettmarkpiggen og Slettmarkkampen (2032 moh). Breen var langt ifra noe vakkert syn. Vi så med en gang at det ikke var noe alternativ allikevel. Slik vi vurderte det hadde vi to alternativer: 

  1. Slippe oss helt ned til 1500 moh for så å gå normalveien, altså ryggen, opp til Slettmarkkampen. 

  2. Gå samme vei tilbake som vi kom.

Ulempe med alternativ 1. var at vi ikke var helt sikre om vi ville klare å komme oss ned fra Slettmarkpiggen til Uksedalen. Hvis vi ikke klarte det, måtte vi gå helt tilbake igjen, noe som ville ha ført til at vi ikke hadde vært tilbake til teltet før midnattstider. Det er ikke min egen kapasitet jeg betviler da, men hundene sine. Altså var alternativ 1. en ganske stor risk å ta. Men den som intet våger... Ulempen med alternativ 2. var at det var kjedelig å gå tilbake samme veien som vi kom, og jeg ville heller ikke fått min topp nr. 200 i dag. Uten om det var det vel egentlig lite ulemper med alternativ 2. 

 

Vi ble sittende like ved toppen en god stund og å tenke. Så lenge at vi ble kjempekalde, selv om vi visste at det var alternativ 2. vi måtte gå for. Så da ble det det. Men i stedet for å slippe oss ned til Galdebergtjerni gikk vi ned på andre siden, til Langedalsbrean, og kom oss til slutt ned ved nordenden av tjernet 1637 moh (rett sør for Søre Svartdalspiggen). Herifra var det en kort tur i gjennomvåt og råtten snø tilbake til telet. Skal si det var deilig å få av seg våte sko og sokker og få lagt seg i teltet. Vi hadde vært på tur i nesten 10 timer og vi var alle fire skrubbsultne og kjempeslitne. Turen hadde vært kjempefin - ingen tvil om det, selv om den ikke ble helt som håpet (i form av antall topper) så er det jo litt av gamet - tindegamet. 

 

05.06.17: Søre og Midtre Langedalstinden

Det var en varm og deilig dag fra starten av. Knall blå himmel og en sol som varmet så godt at vi spiste frokosten utenfor teltet i bare shorts og en tynn ulltrøye. Vi unnet oss til og med å koke kaffe. Men solsteiken og fraværet av vinden hadde sin pris: knott. Det var helt svart med knott over teltet og rundt steinene og svermen ble stadig større. Vi skulle rekken båten som gikk fra Torfinnsbu kl. 1630, og rakk derfor å gå en rask tur på formiddagen. Vi pakket sammen campen først og så bar det i vei langs østsiden av Langedalstjernet og opp mot Søre Langedalstind (2030 moh). Den ellers så løse grusrenna opp mot toppen var nå en snørenne. Gårdagens gjennomvåte snø hadde fryst i løpet av natta og snørenna oppover var derfor helt hard og det var umulig å sparke inn skoa. Vi hadde ikke stegjern, men det var gode spor i snøen etter noen som hadde kommet ned renna i går. Med isøksa i den ene hånda og en hund i den andre klatret vi oss oppover snørenna. Det var tungt å ta seg opp, både det å løfte opp 30 kg med hund og fotspor med stor avstand mellom stegene.

 

Men høydemeterne gikk fort og etter to timer fra starten ved teltet var vi på toppen av Søre Langedalstinden - topp nr. 200! Sommeren 2015 hadde jeg nådd topp nr. 100, Nørdre Bukkeholstinden V1 (2090 moh). Det føltes som en evighet siden. Nå hadde jeg endelig nådd en ny milepæl og en seiersrus spredte seg i kroppen. Etter å ha sett dokumentaren om Laibach og Nord-Korea hadde jeg i hele dag hatt Laibach sin versjon av "We will go to Mt. Paektu" på hjernen og vi følte at denne sangen passet bra som festsang til denne anledningen. 

 

Nå gjenstod det bare én topp igjen: Midtre Langedalstinden (2045 moh). En rask tur bortom den også var alle toppene på vestsiden av Svartdalen besteget. Søre og Midtre Langedalstinden ble nemlig utelatt etter en lang og strevsom travers som jeg kalte for Svartdalstraversen som jeg gikk med Amund og Pernille, sommeren 2014. Nå var rekka fullkommen og alle toppene besteget. 

 

Så var det bare å returnere tilbake til snørenna igjen. Sola hadde fått varmet opp snøen litt mer enn da vi gikk opp og gjorde det litt lettere for oss å ta oss ned. Tilbake til teltet spiste vi litt lunsj, uten plagsom knott, før vi gikk resten av dagens etappe tilbake til Torfinnsbu og båtbrygga. Vi rakk båten med god margin og rakk å sløve i gresset utenfor Torfinnsbu en liten time før båten kom. Nok en fantastisk tur var gjennomført og nå ventet den lille bilturen tilbake til hytta på Synnfjell hvor vi skulle være noen dager framover. 

 

 

Please reload