Semelholstindene og smårusk

July 22, 2020

To toppsamlere møtes utenfor Leirvassbu. Ingen av dem har vært i Jotunheimen denne sommeren. Vintersesongen ble også så som så. Ventetiden har vært lang, men nå er de her. Den ene legger høyrehånden som en brem over panna og myser østover og peker i retning mot den karakteristiske toppen, Kyrkja. Men tåka ligger tykk som grøt rundt fjelltoppene så toppen den ene peker på er ikke synlig. I stedet sniker den kalde fjellufta seg gjennom kroppen som har sittet i en god og varm bil med air condition på 21 grader.  Det hjelper litt med dunjakke og lue på. I morgen er det meldt bedre vær. Sol. Lite vind. Forholdene ligger til rette, men ikke før i morgen. 

 

20. juli 2020: Semelholstindtraversen

Vekkerklokka ringer kl. 0700. Jeg må gni trettheten ut av øynene før jeg klarer å stå opp. Jeg sovnet ikke før 0430 i dag morges, så det ble ikke veldig mange timer med søvn. Jeg stikker hodet ut av teltåpningen og kikker bort mot Jonas. Han ligger i bilen. Jo, han er våken, for nå løfter han opp venstre armen. Jeg klatrer ned fra takteltet og spiser frokost.Foreløbig ligger tåka som en dyne rundt toppene. Kl. 0835 starter vi å gå i retning Kyrkjeglupen. Enda ligger tåka tett. Vi sikter oss inn mot ryggen av Nørdre Semelholstinden (2004 moh). Her lever løs stein og mose i skjønn harmoni, sammen med litt issoleie her og der. Etter noe som føles som en evighetslang motbakke er vi endelig oppe på Semelholsryggen. Her prioriterer vi en matpause i sola mens vi kan se bortover fjellryggen som vi skal more oss med litt senere. 

 

 

Vi hører stemmer og plutselig dukker det opp noen hoder litt lengre bort på ryggen. Verken Jonas eller jeg hadde trodd vi skulle møte på mennesker her oppe, da dette er en tur for de litt mer spesielt interesserte. Det viser seg at det er to stykker med en guide - enda sjeldnere. Når vi kommer bort til dem er de allerede i gang med å rappellere ned den første hammeren. Vi havner litt i kø bak dem for ryggen videre er smal og ikke lett å gå forbi. Men det gjør ikke noe, vi har god tid. 

 

Vi passerer Nørdre Semelholstinden og beveger oss videre. Jeg nyter turen til det fulle. Været er bra, turfølget likeså og klyvinga oppover ryggen er morsom hele veien. Selv det er litt mose og løse steiner enkelte steder plasserer jeg ryggen inn på en topp ti liste av alle morsomme klyveturer i Jotunheimen - det synes jeg den fortjener. Beskrivelsen som jeg leste om turen i "bibelen" kjenner jeg ikke helt igjen. 

 

Etter Semelholstinden Vesttoppen (2133 moh) fortsetter turen med eksponert og morsom klyving. Vi tar en tredje rappell og kommer til siste kneika før hovedtoppen. Vi vurderer at tauet må fram opp denne biten, for selv om ikke klatringa er særlig er den nokså eksponert. Jonas klatrer på led og går direkteruta opp. Han får satt to sikringer; en slynge rundt en stein og en kamkile i en sprekk, ellers er det lite å feste i for det meste er løst. Jonas setter standplass og nå er det min tur. Det første opptaket er langt. Jeg setter ut høyrebeinet så langt jeg får det. Alle sener og ledd i underkroppen står i spenn. Buksesømmen også, for den revner litt i skrittet. Jeg får gode tak til hendene og begynner og bakste meg oppover. Jonas holder tauet stramt. Etter en liten sekvens med pusting og pesing er jeg ferdig med den første sekvensen. Den guida gruppa har balkongplass der de sitter og blir underholdt av klatringa mi. Jeg skjemmes litt, men er uansett ikke kjent for grasiøs klatring. Pytt pytt. Siste lille biten opp til Jonas holder jeg i to steinblokker. Plutselig løsner blokka jeg holder i med venstre hånda. Blokka er stor og tung og jeg har ikke sjans til å holde den igjen. Nå kjenner jeg også at blokka som jeg holder høyrehånda på også vil ned tyngdekraftens vei, men den løsner heldigvis ikke. Jeg kommer meg opp til Jonas og er sjeleglad for at vi valgte å bruke tau opp her. Samtidig er jeg også veldig glad for at blokka ikke løsna når Jonas klatra på led. 

 

Klokka nærmer seg 1600 når jeg er på Semelholstinden (2147 moh). Vi unner oss en god pause på toppen. Den andre gruppa kommer opp etter hvert. Vi skravler litt med dem og forteller om planen videre. Jonas skal bort på Sørvestre Urdadalstinden (2080 moh) og Urdadalstinden SV2 (2005 moh), og jeg vil gjerne plukke med meg Visbreatinden N1 (2039 moh). Planen vår var å la Jonas gå bort til Urdadalstindene alene, da jeg har disse i samlingen fra før, for så å gå opp på Visbreatinden (2234 moh) og ned ryggen til N1. Guiden anbefalte oss heller å Visbrean og følge breen opp til N1. Dette var et tips verken Jonas eller jeg hadde tenkt på, men skjønte med en gang at det var et mye bedre alternativ som ville spare oss for både tid og høydemetere. 

 

Jonas fikk sine to topper som han manglet, mens jeg ventet nede ved brekanten. Han bruker ikke mer enn en time fram og tilbake. Når han kommer tilbake har det begynt å blåse litt mer. Mens vi tar på oss breutstyret blir jeg kald, men vet at når vi begynner å gå så blir kroppen varm igjen. Forholdene på breen er god og vi bruker under en time på å krysse breen. Så går vi bort på toppen og med det er målet for turen fullført. For mange er nok Visbreatinden N1 en liten ubetydelig kul som knapt kan sees med det blotte øyet. Heldigvis er Jonas av samme kaliber som meg, og selv om han selv har vært på denne toppen tidligere, har han forståelse for at denne toppen er betydningsfull for å samle alle 2000 m-toppene. 

 

Returen ned mot Kyrkjetjønne (1464 moh) går som en drøm. Vi følger for det meste snørenne nedover og da er vi nede på et blunk. Nå gjenstår bare den siste gåettappen tilbake til Leirvassbu. Mot vest har mørke skyer lagt seg rundt fjelltoppene. Jeg får en følelse av å gå og gå, men aldri komme frem til Leirvatnet (1400 moh). Kl. 2055 er vi endelig tilbake til Leirvassbu. Totalt brukte vi 12 timer og 20 minutter på hele turen. Jeg pakker sammen takteltet og kjører tilbake til Vågå. I morgen er det meldt dårligere vær og nå har det også begynt å regne litt. Jonas tar en natt til i bilen i håp om å kanskje gå Høgvagltindane i morgen. Vi er begge enige om at dagens tur var morsom og takker for turen. 

 

 

 

 

 

Please reload

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com