Rundtur om Ryggjehøe og Glittertoppene

July 21, 2017

Vi parkerer ved nasjonalparkgrensa og tar vorstehekspressen innover grusveien mot Glitterheim. Etter ca. 3 km legger vi fra oss sekkene og blir enige om at Espen skal sette opp teltet og rigge leir, mens jeg tar med meg hundene og suser forbi folk og fe helt inn til Glitterheim. Der setter jeg fra meg sykkelen og tar beina fatt. Det haster med å komme igang da det allerede har blitt langt på dag. Jeg starter pulsklokka nøyaktig kl. 1445 og følger stien mot Spiterstulen et lite stykke. Det blir litt fram og tilbake og finner ut at jeg løp forbi "stien" opp til Ryggjehøe (2142 moh), men jeg gidder ikke å løpe tilbake så jeg sikter meg heller mot det som er naturlig hvor stien går. 

 

Det er varmt i været, blå himmel og en brennende het sol, og jeg kommer på at jeg har glemt å smøre meg med solkrem før jeg dro fra storsekken nede ved leiren. Jaja, det er vel begrenset hvor sterk sola er nå og utover. Løpinga varer ikke lenge. Beina kjennes tunge ut og jeg har sovet dårlig de siste dagene. Jeg girer ned til å gå så fort jeg klarer i stedet. Over Ryggjehøehaugen går jeg for det meste på snø. Snøen er god å gå på og bærende. Jeg bruker 1 t og 23 min opp til dagens første topp, Ryggjehøe. Jeg setter meg ved varden og kjenner en uvanlig varme som ikke er så vanlig på 2000 meter, selv ikke om sommeren. Egentlig er toppen ganske fin. Den er enkel og grei og gir fin utsikt mot Veotindane, Leirhøe og resten av dagens topper. Man må ikke alltid på de høyeste og de mest luftigste toppene for at toppen gir en fin opplevelse.

Jeg tar fram matpakka og tenker det er lurt å starte tidlig med å få i meg næring. Når jeg tenker meg om så har jeg vel ikke spist ordentlig siden frokost. Oppover Gudbrandsdalen gikk det for det meste i is og kaffe. Så tar jeg på meg sekken og slepper meg ned fra Ryggjehøe og ned til 1841 moh. Jeg prøver å løpe nedover og tenker at her kan jeg hente inn litt tid. Men løpinga ligner ikke i nærheten på løping, eller jogging for den saks skyld. Det er ikke mye Killian Jonet over hedmarksbevegelsene mine og jeg føler jeg homper nedover. 

 

Stigningen opp til Glitterrundhøe (2089 moh) foregår på snø og jeg må gå igjen. Jeg får litt trekkhjelp av Lykke og Aron, men de er mer opptatt av å følge ferske reinsdyrspor oppover enn å hjelpe meg. Det resulterer i en del kjefting fra min side. Dels for å få hundene til å trekke, de er jo trekkhunder, og dels for å skremme reinsdyra. Vi finner reinsdyra på toppen av Glitterrundhøe. De har slått en ring rundt toppvarden og vi må helt bort til varden for at bestigningen skal bli godkjent. Reinsdyra titter på oss med nysgjerrige blikk, Lykke og Aron stivner til før vorstehrabalderet er i gang. Jeg fikk tatt på toppvarden og dratt med meg hundene videre opp mot Glittertindene. 

 

Neste utfordring er motbakken opp mot Sør for Vestre Glittertindoksle (2250 moh) og Vestre Glittertindoksle (2251 moh). Det er tungt å gå oppover og etter den aller bratteste kneika går jeg for det meste i snø. Nære steinene går jeg igjennom snøen og må ha noen hvilesekunder før jeg går videre igjen. Jeg begynner og bli sliten og låra, som vanligvis lever sitt liv på flatbygda, fyller seg med melkesyre. Det ender med at jeg går alt for høyt. Planen var å prøve å holde høyden fra 2200 moh og følge den bort til oskle-toppene. I stedet ser jeg at jeg har gått helt opp til 2400 moh og er nesten på toppen av Glittertinden (2460 moh). Jeg må ned hele 200 høydemetere i råtten snø. Prøver å løpe for at det skal gå fortere, men går ofte igjennom snøen. På Sør for Vestre Glittertindoksle vil jeg ta på meg ullgenseren som ligger i sekken, for nedfarten har gjort meg kald og nå kommer det mørke skyer på alle kanter. Jeg roter litt nede i sekken men får ikke tak i genseren og må tømme alt jeg har i sekken utover steinene på toppvarden. I bunken med ting og tang fra sekken finner jeg ikke noen ullgenser. Heller ingen vindjakke eller hansker. "Har jeg virkelig glemt å legge posen med klær i sekken da jeg pakka i går kveld?!" Jeg stikker hånda ned i den tomme sekken som et lite håp, men den inneholder ikke noe klær. Bare ett ekstra par med ullsokker. Jeg kjenner jeg blir stressa, for jeg er kald og de mørke skyene kommer nærmere og nærmere. Skyene legger seg rundt Glittertinden og det ser ut som det regner nede i Visdalen. "Shit, shit, shit!"Jeg tar frem mobilen og har heldigvis både dekning og 4G, og prøver og ringe Espen som venter på meg inne på Glitterheim, men telefonen hans har ikke dekning. Jeg finner kjapt fram nummeret til Glitterheim i stedet og spør om de klarer å få tak i Espen for meg. Jeg sier at det er viktig og at jeg er på fjelllet og ikke har med varme klær i sekken. Men damen i det andre røret svarer at de har flere hundre gjester på besøk og at de ikke klarer å skille Espen fra resten av gjestene, selv om jeg prøver å beskrive hvordan han ser ut. Jeg får litt panikk i frykt for å fryse i hjel på fjellet. Føler meg liten og sårbar her jeg er alene. Mens jeg skynder meg bort til Vestre Glittertindoksle ringer jeg pappa og han roer meg ned. Det viktigste er å komme seg til T-merka sti og holde seg i bevegelse. Jeg tar fatt på motbakken som jeg akkurat kom fra, men skrår litt mer mot T-merkinga. Hele tiden holder jeg øyet med skyene men kjenner meg roligere etter samtlaen med pappa. Motbakken gjør at jeg får opp kroppstemperaturen litt, og på T-stien småløper jeg igjen. Og da går det egentlig ganske fort til dagens siste topp, Glittertinden. Utsikten jeg har på toppen er nok lik som de aller fleste som besøker toppen har: ingen sikt. Det er som å være inne i en melkekartong. Jeg skulle gjerne ha fått sett et lite glimt av ruta som vi skal gå i morgen som ligger rett nord for toppen. Særlig er jeg nysgjerrig på breen. Melkeskyene letter litt i det jeg tar fram kameraet før det tykner til igjen. 

 

Nå gjenstår det bare én time igjen så er jeg tilbake ved Glitterheim. Det går raskt nedover Glitterbrean, men snøen holder dårlig og jeg synker langt ned i snøen og blir sår på leggene. I det minste går høydemeterne fort og knærne spares. Litt må man ofre. Nede ved steinene skifter jeg til tørre sokker og sender jeg en melding til pappa om at statusen er bra. Jeg er så kald på tærne og har ikke følelse i føttene, men det hjelper med nye sokker. Både tærne og fingrene blir varme til slutt. Jeg forsøker å løpe så godt jeg klarer på stien men knærne er såre. Nå har jeg kommet meg under tåkehavet og har god sikt. Plutselig dukker Glitterheim opp og jeg er endelig framme. Espen ser meg fra vinduet og kommer ut for å møte oss. Jeg blir glad for å se han igjen men det er hundene som viser det mest. Jeg får på meg litt klær også sykler vi tilbake til teltet. Jeg har brukt 6 t og 11 min på turen (tid i bevegelse: 4 t og 44 min), fortært 20 km og 2917 høydemeter, og fått fire nye topper i samlingen. Ikke verst på en ettermiddag. 

 

 

Please reload

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates