© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Rauddalstindane og Mjølkedalstinden

July 17, 2018

15. juli 2018: Fra Leirvassbu til Olavsbu, via Rauddalstindane

Espen og jeg vurderer labben til Kokos. Den ser mye bedre ut i dag og hun halter ikke lengre. Men hun er veldig sliten og vil bare legge seg i teltet for å legge seg, så vi lar henne gjøre det. Det beste er uansett at såret hennes får gro. Espen reiser i stedet tilbake til Musdalsætra, uten å gå tur først. Han skal uansett på jobb igjen i morgen. Vi bruker god tid på frokosten og nyter nok en herlig sommerdag. 

 

Jeg vil ikke tilbake til Musdalsætra enda, ikke på en så fin dag som i dag. Espen ser helst at jeg venter med å bestige Tverrbytthornet og Skardstinden til neste helg, slik at han kan bli med å gå dem. Så jeg må se etter andre alternativer, og alternativene er ikke så mange som det en gang var. Men jeg benytter muligheten til å ta en tur til Olavsbu, her har jeg ikke besteget noen av toppene. For å komme meg til Olavsbu velger jeg en litt utradisjonell rute, nemlig den krevende ruta om Rauddalstindane. Og Lykke får bli med.

 

Jeg kjører inn til Leirvassbu og løper grusveien helt til Gravdalsdammen (1200 moh). Jeg med en lett løpesekk, Lykke med kløv. Fra Gravdalsdammen sikter jeg meg opp mot punkt 1630 moh. Men jeg må sette meg ned for å studere kartet nøyere, for jeg ser ikke noe god vei opp til punkt 1630. Fra der jeg sitter ser det ut som det er krevende, våte sva og det er ikke en hyggelig rute. Lykke ligger i gresset og jeg ser at hun er sliten etter gårdagens tur. Kanskje best å kaste inn håndkle og heller løpe tilbake til Leirvassbu? 

 

Jeg blir enig med Lykke å fortsette så lenge jeg tar kløven hennes. Heldigvis er det lettere å ta seg til punkt 1630 enn hva jeg først antok. Ved å holde meg langt nok til høyre unngår jeg svaene. Neste mål er en høyde på litt over 1900 moh. Fra denne må jeg litt ned før jeg kan ta meg opp til dagens første 2000 m-topp, Vestre Rauddalstinden (2059 moh). Motbakken er tung og seig og tømmer meg helt for krefter. Jeg angrer på turen straks jeg kommer på toppen og det slår meg hvor krevende turen egentlig er. Fra toppen kan jeg se hele veien videre og det som venter er motbakke på motbakke. Det å snu frister heller ikke, men noe må jeg velge. Begge valgene veier like tungt. For å få hjelp til en avgjørelse ringer jeg Espen. Han råder meg til å snu og sier at jeg også må tenke på Lykke som også er sliten. Vi blir enige om at jeg snur og tar turen tilbake til Leirvassbu. Så legger jeg på og går videre til Store Rauddalstinden (2157 moh). 

 

Toppen står som en diger vegg, midt i mot. Før jeg kan komme meg opp på Store må jeg først ned i skaret på 1900 moh. Opp til toppen går vi en del på snø og det virker som om Lykke synes er digg og kvikner litt til. Jeg ringer Espen på nytt fra Store Rauddalstinden og forteller at jeg valgte å gå videre allikevel. "Takk for rådet, men jeg er i mye bedre mot nå." 

 

Nedfarten fra Store går også for det meste på snø og bre. Flaks at jeg tok med meg isøksa i siste liten, for den får jeg bruk for nå. Jeg må helt ned til 1700 moh før jeg kan begynne å gå oppover igjen. Klokka går voldsomt fort, men jeg har en siste mulighet til å returnere ned til Simledalen og gå oppover til Gravdalen og Leirvassbu hvis det er nødvendig. Jeg kan endelig skimte Olavsbu der nede i det fjerne og jeg trekkes mot den siste høyeste toppen for dagen, Austre Rauddalstinden (2086 moh). Før det må jeg opp til høyde 1930 moh, så slippe meg litt ned igjen, før jeg kan gå opp siste bakke til Austre. Det kjennes ut som jeg er helt tom for krefter. Det brenner i lårene og hjertet dunker nesten helt opp i halsen. Jeg fisker fram en gél som jeg kommer på at jeg har i sidelomma på sekken. 

 

Siste stykket opp til toppen er det litt klyving, men det går fint for både to- og firbeinte. Lykke spretter opp fjellsiden som den fjellgeita hun er. Halen går fra side til side - alltid blid på tur. Hun trenger kun litt hjelp opp siste bratte partiet før toppen (merket som grønn trekant i boka), men samarbeider godt og lar meg hjelpe henne. På toppen av Austre legger Lykke seg rett ned på en stor stein. Nå er hun skikkelig sliten og hun er ikke alene om å være det. Like nedenfor oss ligger Olavsbu og venter, nærmere enn noen gang. 

Fjellet ned fra toppen er løst. Jeg har så inderlig håpet på fast og fint fjell ned her. Etter en liten stund klarer jeg å lokalisere vardene, men det er tydelig at det ikke er så mange som går denne turen, for jeg ser ikke antydning til fotspor i mosen eller på steinene. Det er ingen andre utfordringer med nedturen enn løsmassene. Vardene mister jeg fort. Den gule trekanten i boka finner jeg ikke. Flaks for oss, for det er noe jeg har vært veldig spent på. Og etter en time pluss er vi nede fra fjellet. Jeg går mot et lite vann og tar meg et velfortjent bad før jeg går de siste 10-15 min til Olavsbu. Friskt fjellvann og litt såpe gjør underverker. 

 

Etter 7 timer har vi endelig Olavsbu foran oss. Turen tok 2 timer mer enn hva jeg hadde anslått. Klokka viser 2200. Perfekt tid for å ankomme en DNT-hytte på. Det står noen på tunet og pusser tenner og det sitter noen få langs hytteveggen med hver sin tekopp. Alle snakker med lav innestemme. Alt er stille og fredelig. Jeg finner hunderommet og legger Lykke i buret der mens jeg ordner vann til middagen vår. Vom til Lykke, reinsdyrgryte til meg. 

 

16. juli 2018: Mjølkedalstiden (2138 moh) og retur til Leirvassbu

Jeg starer dagen med å ligge i senga og hører på podcast. I dag skal jeg tilbake til Leirvassbu selv om det er fristende å være her en ekstra dag og la Lykke hvile seg mens jeg fanger noen nye topper. Men det har vi ikke nok mat til, i hvert fall ikke Lykke. Jeg spiser frokost, men polarbrødet er muggent, så det blir bare ett polarbrød med tubeost på en kopp kakao til frokost. Men jeg kjøper med meg en pakke havrekjeks av selvbetjentlagret til hytta, slik at jeg har noe mat utover dagen. 

 

Lykke blir igjen på Olavsbu. Hun har ingen ting å gjøre på Mjølkedalstinden i dag og trenger all den hvile hun kan få. Uten kløven til Lykke på ryggen føler jeg meg litt lettere til beins og klarer å holde et nokså jevnt tempo oppover. Fjellet er fast og fint og godt vardet. Stor kontrast til gårdagens tur. Etter 1,5 time er jeg oppe på toppen. Jeg unner meg 4 stk havrekjeks og går tilbake mot Olavsbu nesten med en gang. På returen prøver jeg å gå mest mulig på snø for å spare beina litt. Returen tar i like underkant av en time. 

 

Jeg tar Lykke ut av buret og fôrer henne godt med vom, i håp om at det skal gi henne litt ekstra energi til turen. Hun er stiv og støl i gangen og potene hennes er ganske såre. Hun får på seg sokker med gummisåle på, og selv om hun er tydelig misfornøyd med det beveger hun seg litt bedre. 

 

Etter 1,5 times gange er vi ved Nedre Høgvagltjønne (1400 moh). Her tar vi en pause og legger oss ned på bakken. Lykke er sliten og begynte å legge seg ned på bakken mens vi gikk. Så denne pausen skal hun få. I utgangspunktet var planen å løpe fra Olavsbu til Leirvassbu, men Lykke har mer enn nok med å bare gå. Etter ca. 20 min pause er vi igjen på beina. Nå gjenstår det bare 5-6 km igjen til bilen, men det er ikke så lett å forklare til Lykke som stadig legger seg ned. I det vi har kommet oss over Høgvaglen (1518 moh) er det som om hun skjønner at enden på visa er nær. Hun begynner å trekke i båndet og logrer med halen igjen. Nede på grusveien får Lykke på seg kløven. Den siste kilometeren skal avsluttes med verdighet. Og etter 3 timer er vi tilbake til Leirvassbu og setter oss i bilen og kjører mot Musdalsætra. 

 

 

 

Please reload