Pudderjakt i Jotunheimen

January 21, 2018

Lone og jeg reiser til Randsverk og leier Forsthytta av Vågå fjellstyre for helga. En gammel og sjarmerende hytte fra 1880-tallet. I løpet av uka har det kommer mye snø i Sør-Norge og vi håper at hela kan gi oss fine toppturer i tidvis puddersnø. 

 

Lørdag 20.01.18: Heimdalshøe (1842 moh)

Vi starter dagen rolig. Små snøfjoner detter fra himmelen. Innimellom sprekker skylaget litt opp og gir oss en lite syn av blå himmel. Vi kjører til Maurvangen, drøye 30 min, og labber i dyp snø i bjørkelia oppover mot Heimdalshøe (1842 moh). Jeg svetter og angrer raskt på alle plaggene med ull jeg har kledd på meg. Yr meldte 15 minusgrader, men her er det knapt 7. Straks vi kommer over tregrensa forandrer snøforholdene seg. Det er ingen tvil om at det har blåst mye i det siste også. Enkelte kruller er nesten helt bare for snø, og det er som å gå på knekkebrød. Ved 1400 meters høyde treffer vinden oss og turen blir straks mye kaldere. Primus og Aron uttrykker sin misnøye ovenfor oss. Vi snur. Forslaget kommer fra meg. Vi kan godt gå til toppen for min del, men det blir ikke noe bedre jo høyere vi kommer. Noe utsikt har vi heller ikke. Det er overskyet og fortsatt tett snøvær. Vi ser ikke toppen en gang. Vi forsøker å søke ly bak den eneste store steinen i synets omkrets og tar av feller og gjør oss klare for nedturen. 

 

Det er ingen tvil om at det er 8 måneder siden sist jeg svingte meg nedover fjellsidene på ski. Etter fire svinger begynner det å brenne i lårene. Det hjelper lite at det er kartongføre. Men vi er straks nede ved skogkanten igjen. Her finnes det ingen vind, bare dyp puddersnø. Men vi kommer oss ikke av flekken. Snøen er for dyp og terrenget for slakt. Det blir tidenes bomtur! Lone får den tyngste jobben. Hun må ta av seg splitboardet og nærmest svømme med løssnø helt opp til livet. Bra hun kan svømme i det minste. 

 

Tilbake til Forsthytta venter varme i peisen og et skattekammer med gamle bøker. Jeg dykker ned i arkivet og jubler over en gammel årbok fra Turistforeningen datert til 1928. Jeg lar meg bli med i fortellingen om "Med telt og sovepose gjennom Jotunheimen julen 1925". For et gullfunn! 

 

Søndag 21.01.18: Kalvfjellet (1333 moh)

Vi forventer å våkne til blå himmel og sol, det hadde Yr lovet oss. I stedet er det overskyet og lett snødryss i lufta. Vi tar det rolig og tar oss tida til an kaffekopp etter havregrøten før vi begynner å pakke sammen sakene våres og vasker oss ut av hytta. I mens stopper det å snø og himmel går fra å være grå til helt blå. Vi tar på oss skiene rett utenfor hyttedøra. Her i fra kan vi gå rett opp til Kalvfjellet (1333 moh) som ligger nord for hytta. Det er tungt å ta seg oppover skogen i så mye snø. Aller tyngst er det for bikkjene som går uten ski og prøver å svømme oppover. Det er ingen lett jobb og krever mye energi. Sola leker med den kalde snøen og får den til å glitre. Alt er så vakkert og jeg vet ikke helt hvor jeg skal se. Ettersom vi kommer høyere opp dukker flere av Jotuntoppene frem; Nautgardstinden, Stornubben, Kvitingskjølen og Glittertinden. Kan man virkelig bli så lykkelig av så lite? 

Turen er kort og vi er framme på toppen nokså raskt. Jeg setter meg ned på skiene og nyter det hele en liten stund før vi gjør oss klare for nedturen. Selv om tregrensa er ikke snøen så aller verst. 

Nedkjøringa innfrir til forventingene. Det er lekent og herlig. Pudder. En perfekt avslutning på helga og gårdagens bommert blir straks glemt. 

 

 

Please reload

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates