© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Oppsamlingstur til Leirdalen

May 5, 2018

Lørdag 28.04.18: Killingen (2014 moh)

Vi reiser til Leirdalen fra Stange på lørdags morgenen. Oppover langs Mjøsa er det grått og trist. I Leirdalen blir vi møtt med blå himmel og sol. Vi parkerer så langt opp vi kommer i Leirdalen på denne tiden av året. Det er fullt med biler, men vi finner en ledig luke til slutt. Vi pakker ut det vi trenger til turen fra bilen og setter på fellene på skiene. Og plutselig ser jeg det, først nå: jeg har tatt med Espen sine ski, og de er ikke i nærheten av å passe til skoa mine! Kanskje ikke så overraskende for de som kjenner meg, for jeg er jo en vims, men når jeg klarer å ta meg med ski som ikke har samme farge som mine egne ski en gang, da er det lov til å lure på hvordan det vil gå med meg videre i livet – selv om jeg klarer meg nokså bra. Jeg velger allikevel å gå på skiene til Espen i dag, så får heller nedkjøringen bli så som så. Vi har ikke tatt hele bilturen hit, for så å la turen bli spolert av min sløvhet. Fellene mine er akkurat lange nok til skia til Espen. Vi får oss i hvert fall en god latter.

 

I ca. 15-tiden går vi innover mot Storebjørn (2222 moh), men vi skal verken så langt eller så høyt. Toppen jeg ønsker å gå heter Killingen (2014 moh) og bare en liten pinakkel som ligger som ligger på ryggen mellom Geite (2002 moh) og Sokse (2189 moh). Lone har sagt ja, slik hun nesten alltid gjør, og tar hensyn til min toppsamlermani. Det setter jeg utrolig stor pris på. For det er absolutt ikke mangel på finere topper i området for de som ikke samler. Storebjørn for eksempel.

 

Sola steiker og jeg synes det lukter varmt, nesten brent, av den svarte skallbuksa mi. Jeg angrer på stillongsen som jeg har på under. Vi går oppover mot punkt 1644 moh og møter flere som er på vei nedover. Fra Storebjørn, kanskje? Vi traverserer på høyre siden av breen oppover og følger sporene til noen andre som tar oss opp til skaret ryggen mellom Geite og Killingen. Herifra går vi langs brekanten et stykke, før vi går tar av oss skiene og går på beina bratt opp til pinakkelen. Det kommer et værskifte fra vest og plutselig er det som om vi er inne i en melkekartong. Lone klatrer først opp på pinakkelen. Bikkjene følger elegant etter og titter over kanten, som om de vil nyte utsikten. Vi er på toppen! Endelig fikk jeg denne lille luringen i samlinga og kan med dette si at alle toppene vest for Leirdalen er besteget. Vi feirer med en lefsebit og returnerer tilbake til skiene.

Nå er det bare å komme seg tilbake til bilen. Jeg er litt spent på hvordan nedturen blir på skia til Espen, for jeg får ikke festet helen på bakbindingen hans. Skia til Espen mangler fangreim også, for de har jeg tatt siden jeg har mista mine. Så det gjelder å holde seg på beina nedover. Jeg starter med fellene på, og skammer meg over hvor teit det ser ut. Etter breen tar jeg av fellene, nå er det bratteste overstått. Det går overraskende greit å kjøre uten festet bakbinding. Skiene til Espen er lettkjørte og svinger nesten av seg selv. For en lettelse! Jeg velger å kjøre på skiene til Espen resten av helga. 

 

Jeg ser ikke på klokka når vi kommer tilbake til bilen og vet ikke hvor lang tid vi har brukt på turen. Men det spiller ingen rolle. Vi kjører litt tilbake og finner en fin teltplass mellom Geitsætra og bommen. Her setter vi opp teltet og fyrer bål. Skyene har dratt sin vei igjen og sola er på vei ned. Bålet varmer og maten smaker etter noen timer i fjellet. 

 

 

Søndag 29.04.18: Bukkehøe N2 (2084 moh) og Nørdre Bukkehøe (2100 moh)

I dag er en snøværsdag, men utover ettermiddagen skal det bli opphold og lettere skydekke. Natten hadde vært så som så, da rypesteggen kagget overalt rundt teltet vårt i natt. Med to-tre jakthunder som aller helst ville ut av teltet for å finne disse fuglene, ble det ikke mange timer med søvn på øyet. Vi spiser frokosten inne i teltet før vi kjører det lille stykket bort til Geitsætra og går oppover mot Nørdre Bukkehøe (2100 moh). Selv om det snør er det skikkelig varmt og vi går uten jakke på. Og under fellene kladder det. Det føles som om jeg går på platåsko og må med jevne mellomrom ta av meg skiene for å skrape bort snøen.

Ved foten av breen stopper vi for å spise litt lunsj og håper på at skyene snart skal forsvinne. Skyene ligger såpass lavt at vi ikke ser de to toppene vi skal opp på. Vi vet bare at de er inne i skyene et sted. Vi sitter så lenge at vi blir kalde, men skyene er like lave. Så vi går videre og følger en snørenne mellom steinene opp til skaret mellom Svarttinden (1936 moh) og Bukkehøe N2 (2084 moh). Her setter vi fra oss skiene og går opp til N2 på beina. Det er litt sikksakk gåing mellom alle steinene og hundesporene blir den beste veien å følge opp til toppen. Dessverre er det ingen utsikt på toppen. Ikke en gang storebroren, Bukkehøe (2314 moh), som vi var på i fjor påske, skimter vi.

 

Vi går videre bortover på ryggen mot neste topp, Nørdre Bukkehøe. Her heller ingen utsikt å se, men vi får så vidt øye på svart og bratt fjellvegg rett foran oss som skaper et dramatisk uttrykk i snøværet. På tilbaketuren begynner det å snø enda kraftigere. Vi går tilbake til skiene våre og gjør oss klare for nedkjøringen. Med så mye nysnø som har kommet i dag må jo nedkjøringa bli bra. Og det blir den. Og plutselig trekker skyene seg tilbake og vi får se blå himmel for første gang på mange timer. Skagsnebb ser ut som Mt. Everest der den reiser seg opp fra skydekket. Det er en fryd å kjøre nedover til Illåskardet. Herfra får vi hjelp fra vorstehekspressen på flata bortover før vi kjører den lille bakken ned mot bilen.

Jeg tror vi bruker ca. 6 timer på hele turen. Tilbake ved telet fyrer vi bål og kokken Lone koker tomatsuppe med egg. Det smaker godt for to sultne kropper. Vi får en herlig kveld ved teltet og koser oss ved bålet. Og det er det som er så deilig med vårturer, det er lyst langt utover kvelden, varmere og mulighet for å finne bar bakke til teltplass. 

 

Mandag 30.04.18: Skagsnebb (2003 moh)

Dette er dagen hvor Yr lokker med gode væremeldinger og får arbeidsfolket til å ta seg en ekstra fridag. Selv er jeg ikke like imponert når jeg våkner, men oppdager at det er bare sola som ikke har kommet fram bak Dumhøe enda. For himmelen blir bare mer blå og straks solstrålene treffer leirplassen blir det en helt annen temperatur. Bil eller bil kjører innover Leirdalen. Vi spiser frokost og gjør oss klare for den siste dagen i fjellet. Nå som jeg har fått tatt de resterende toppene vil jeg takke Lone med å gå på Skagsnebb (2003 moh). Skagsnebb er kanskje noen av de kuleste toppene jeg vet om, rent utseendemessig. 

 

Vi er jammen meg ikke alene om å gå oppover langs Hurra i dag. Med hjelp av vorsteh-kraft oppover brattbakken, går vi forbi flere turglade mennesker. Den første bakken kan ta motet fra mange, men kommer man opp til Hurrbrean er mye gjort, samme hvilken topp man skal på. Vi går oppover og oppover. Og det blir varmere og varmere. Jeg smører meg godt med solkrem opptil flere ganger. Etter et par timer fra start er vi på Skagsnebb-ryggen sammen med en stor gjeng med godt voksne italienere. Vi setter fra oss skiene og spiser matpakka vår, før vi følger ryggen bort til Skagsnebb-toppen. 

 

Fra toppen kan vi se bort på de toppene vi var på forrige dagen, helt fri for skyer. Det blir en fin avslutning på en bra tur, til tross for at den ikke ble helt som planlagt (les Lones beskrivelse her). Nedkjøringen blir også helt magisk, med 10 cm nysnø svinger vi oss nedover tilbake til bilen og forlater fjellene i Jotunheimen. 

 

 

Please reload