Knutshøe (1517 moh)

September 2, 2017

 

Ved munningen av Leirungsdalen stiger det opp en liten fjellrygg med navn Knutshøe (1517 moh). Ryggen ligger idyllisk til i den frodige Leirungsdalen og med den smaragdgrønne Gjende på andre siden. Knutshøe blir også kalt for "Besseggens lillebror" eller "lille Besseggen", men i motsetning til selveste Besseggen er Knutshøe langt mindre besøkt og gir en mye finere turopplevelse i mine øyne. Turen byr på lett småklyving, variert terreng og nydelig utsikt, og er overkommelig for de aller fleste. 

Vi parkerer ved Vargebakken, Julie, pappa, mamma og jeg. De tre hundene har det trangt og varmt i bagasjen og kan endelig strekke på beina. Pappa, Lykke og jeg skal løpe innover Leirungsdalen, til Øvre Leirungen, mens mamma, Kompis, Julie og Aron går direkteruta opp til Knutshøe. Planen er å møtes på toppen og spise lunsj sammen der. 

 

Det er fint å løpe på stien innover Leirungsdalen. Terrenget er frodig og øynene søker rett som det er opp mot Surtningssue-massivet som jeg liker så godt. Vi møter ikke så mange, men noen få går i mot oss og andre har satt seg ned med nistepakka si i sola. Det er varmt og godt i været, og folkene vi møter er blide og sier "hei". Det er nøyaktig 6 km til den idylliske hytta ved Øvre Leirungen, og her tar vi en liten drikkepause. Lykke bader i det grønne vannet.

 

Etappen hit har bare vært en enkel transportetappe og det er nå motbakken opp til toppunktet på Knutshøe begynner. Det er ikke lenger like lett å løpe og jeg går så fort jeg klarer i motbakkene og løper rolig i de små flatere partiene. Pappa forsvinner langt bak, som hør og bør. Det kommer en jevn strøm med turfolk imot meg som er på vei ned fra Knutshøe. Det er nemlig vanlig å gå over ryggen fra sør til nord. 

 

Etter 1 t og 20 min var jeg på toppen av Knutshøe og delte bare toppen med én familie til. Pappa ankommer toppen noen minutter etter og til slutt dukket Julie og mamma opp. Jeg var skrubbsulten og de tørre brødskivene med ost smakte veldig godt. Det er rart hvor mye bedre maten smaker ute. Vi ble sittende på toppen akkurat litt for lenge slik at jeg ble kritthvit på fingrene. Best å tenke på returen for å få opp kroppstemperaturen igjen. Det værste er nå unnagjort og nå gjenstår for det meste bare utforbakke. Og på nedfarten møter vi nesten ingen mennesker og har Knutshøe nesten for oss selv. Fjellet bader i gule, røde og oransje farger og viser seg fra sin beste side. 

 

 

Please reload

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates