© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Hellstugutindtraversen

July 14, 2017

Dagen starter bra med skalljakka nede i sekken. Endelig skal vi få en varm dag, selv om det var kaldt i natt og vi våknet til rim på bakken. Verken Siri eller jeg tenkte på vekkerklokke da vi la oss i går kveld, men heldigvis er ikke jeg noe b-menneske så jeg fikk oss opp av soveposen da jeg så det var blå himmel ute. Kl. 0834 forlater vi teltet og går inn mot Urdadalen. Fortsatt ligger det en god del snø på toppene, men hvis varmen fortsetter slik har jeg troa på at store deler av snøen kommer til å smelte i løpet av dagen – i hvert fall på ryggene. Vi bruker hele 3 timer fra teltet og til skaret (2042 moh) mellom Søre (2189 moh) og Nestsøre Hellstugutinden (2255 moh). Søre kunne droppes da vi begge hadde vært på den sammen for noen år siden i kombinasjon med et besøk på Hinnåtefjellet (2114 moh). Det var nettopp denne traversene vi hadde i tankene da vi gikk på Søre for noen år siden, slik at vi slapp å bruke tid på å oppom den da hele Hellstugutindtraversen skulle gås senere. Vi tar en matpause ved skaret, skrubbsultne begge to etter å ha kavet oss oppover is og snøbelagt steinur.

Opp til Nestsøre var det artig klyveklatring via sørryggen. Til dels er det litt utfordrende da steinene er dekt med is, snø og våt mose. Men til slutt er vi oppe på Nestsøre, dagens første topp, og endelig er vi skikkelig i gang. Det går greit ned fra Nestsøre bare vi går forsiktig. Og så venter ryggen opp til Store Hellstugutinden (2346 moh). Ryggen er bratt og får oss til å puste og pese. Kl. 1356 er vi på Store Hellstugutinden og vi er begge veldig spente på hva slags syns som møter oss videre. Fra varden ser vi utfordringene som venter på rekke og rad. Eggen videre smalner av og er taggete, terrenget blir raskt mer alpint. Vi kler på oss klatreselene og tar oss raskt ned til første rappell, men trenger å ta en kort hjelperappell for å komme oss til der hvor bunken med gamle slynger ligger. Når føret er som det er har det ingen hensikt å være uforsiktig på eksponerte sva. Dermed blir det to rappeller på rappen da vi er redde for at tauet skal sette seg fast når vi drar igjennom tauet hvis vi tar hele etappen i en hel rappell, noe vi har for tradisjon å gjøre.

 

Det er gøy å bevege seg i eksponert terreng så lenge fjellet er fast og tørt. Her er alt løst og vått, og vi må bevege oss sakte. Noen partier av eggen forseres ved å sitte på rumpa og ha beina dinglende på hver sin side og ake oss framover. Det er dette som er gøy, men Siri synes ikke noe om slik forsering og vil ha oss litt på nedsiden av eggen. Den neste hammeren forserer vi også ved å ta enda en rappell. Vi beveger oss med stor forsiktighet ut mot tuppen av hammeren. Vi må finne gode tak å holde i da det er lite fast stein å stå på. Jeg har tauet kveilet rundt nakken og må ha litt delegeringshjelp av Siri. Rappellen er luftig, omtrent 20 m lang og tester rappellpsyken til oss begge. Med en sulten bre glefsende mot oss på den ene siden og Urdadalen på den andre. Og da skal man liksom stole på ett enslig tau festet rundt en steinblokk? Det er jo alltid over kanten som er verst.

 

Selv om det ikke føles slik så tar rappellene tid og klokka går ustanselig fort. På eggen blåser det kaldt fra vest og det blir en utfordring å holde varmen. Dunjakkene beholder vi på, det er fingre og tær som sliter mest i kulda og det er litt klønete å jobbe med tauet. Hvor ble det av varmen fra sola, mon tro? Ned fra Store Hellstugutinden N1 (2230 moh) må vi på nytt ta en rappell. Siri prøver først å se om vi klarer å snirkle oss ned uten å bruke tauet. Under normale forhold ville det ikke ha vært noe problem å ta seg ned til tross for at det er litt luftig, men det råtnet fjellet er dekt med snø og is. Så er vi endelig ved Store Hellstugutinden N2 (2215 moh), den siste av de stygge Store-toppene. Vi hakker tenner og er kalde. Jeg ser frem til å komme ned til skaret og forlate steinura litt til fordel for å gå avslappet på snøen langs brekanten. Men snøen er ikke på vår side og vi går igjennom ny og gammel snø, helt opp til knærne. Vi tar oss inn til steinura igjen og skal endelig gå oss varm opp ryggen til Midtre Hellstugutinen (2339 moh). Før vi starter stigningen betrakter vi den grusomme eggen vi nettopp har forsert. Det har tatt tid, hele 4 timer å forsere eggen ned fra Store og vi har tatt hele fem rappeller, tre mer enn vanlig. Vi har fått bekreftet det vi hele tiden har visst; sammen er vi ingen vintertinderanglere, begge fungerer dårlig i kulde. 

 

 

Vi får endelig varmen i kroppen igjen opp til Midtre. Dunjakka byttes ut med skalljakka og jeg føler meg mye mer bevegelig. Etter endeløse rappeller kan vi atter en gang ta beina fatt og vi puster og peser oss oppover. Det er en stor og flott varde som møter oss på Midtre. Her er det vindstille og steinene er varme. Vi tar av oss klatreselen og jeg pakker tauet nederst i sekken og spiser den siste delen av nista vår.

 

Kl. 1834 forlater vi varden på Midtre og slepper oss ned mot Midtre Hellstugutinden N1 (2176 moh) og N2 (2153 moh). Det starter litt småbratt, men for hver lille kant vi runder, jo snillere er ryggen på baksiden. Innimellom sklir vi på de våte steinene. Det blir noen nesten fall og vi må støtte oss mye med høyrearmen. Ikke ett steg er avslappet, men vi beveger oss i hvert fall i et brukbart tempo. Også gjenstår det bare en liten motbakke igjen. Dagens aller siste motbakke og den er opp til Nørdre Hellstugutinden (2218 moh). Det er en milepæl og vi feirer toppen med å strekke armene i været og rope et lite "juhu!".

 

Vi går på snøen som ikke vil bære oss ned fra Nørdre og følger kanten bort til Hellstuguhøe (2072 moh), dagens aller siste topp. For første gang kan vi gå avslappet og vi langer ut. Vi snakker om hvor lite sliten man kjenner seg når man går slik hele dagen og alltid har et fokus mot neste topp. Men nå innrømmer begge at vi er slitne. Knærne er såre og skuldrene begynner å få nok av sekken. Og vi gleder oss veldig til å komme ned til telet og spise real. 

 

Og da gjenstår bare skjarmøretappen igjen. Vi forlater 2000 m-høyden og følger sørryggen ned fra Hellstuguhøe. Steinene er tørre og nå er det bare knærne våre som bremser farten. Det skal ikke mange cm til før vi må sette oss ned på huk for å orke og gå ned avsatsene. Noen har vært snille og vardet turen ned for oss. Vi kan skimte det røde teltet vårt som venter på oss ved foten av fjellet nede i Visdalen. Det er balsam for knærne å gå på gress ned de siste 300 høydemeterne. Og kl. 2206 slenger vi oss ned på gresset foran teltet med sekkene på. For en utrolig morsom og krevende tur vi har hatt, og godfølelsen sprer seg i kroppen og resulterer i en klassisk "high five". Nå gjelder det bare å få mettet sulten.  

Please reload