© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Nørdre og Søre Hellstugubreahesten

March 17, 2019

I over en måneds tid har vi venta på muligheten til å komme oss til Jotunheimen. Det har vært helger hvor det har vært dårlig vær, helger hvor det har vært bra vær, men mye vind og helger hvor det har vært bra vær, men lite snø. Denne lørdagen skulle det bli bra vær og nesten vindstille, men vi var nokså usikre på snøforholdene. Sammenlignet med i fjor er det mye mindre snø i den vestre delen av Jotunheimen. Jeg har lest om breer som fortsatt bare er blåis i Leirdalen og mer stein enn, og jeg har studert webkamera. Med dagens værbilde var det på tide å se fjellet med egen øyne.  

 

Jo lengre nord i Gudbrandsdalen vi kommer, jo mindre snø er det. Ved Vågåmo var jordene nesten helt bare. Jeg var redd for at dagens tur ville bli en «bomtur». Særlig siden vi skulle gå på bre og helt avhengig av minst 70 cm med snø på breen. I Visdalen var det også sparsommelig med snø. Men heldigvis økte snømengden ettersom vi kom lengre inn i dalen og nærmere Spiterstulen. 

 

Klokka var allerede passert tolv da vi forlot bilen ved Spiterstulen og begynte å gå innover mot Hellstugubrean. Det var fortsatt ikke mye snø i Visdalen. Jeg var fortsatt spent på om det i det hele tatt ville være nok snø på breen. Men tanken bak turen var Hellstugubrean skulle været såpass skjerma for værs og vind, med tanke på beliggenhet, at snøen skulle få ligge der i fred. Etter noen timers vandring var vi inne på breen. Vi ble møtt med en sprekker på høyre side av breen og der hvor breen er konveks. Vi holdt oss til venstre side, der hvor breen er slakere. For å forsikre oss om at det var nok snø på breen, tok jeg fram søkestanga for å måle snømengden. Jeg målte 125 cm med snø nederst på breen.  

 

Hundene endrer atferd når vi er på bre. Det er ganske morsomt å observere. Ellers løper de rundt og søker etter fugl, men på bre senker de tempoet betraktelig og holder seg helt i nærheten av oss.  

 

Videre gikk vi opp mellom Søre og Nørdre Hellstugubreahesten. Holdt ganske langt til venstre og mot Søre her, for å unngå sprekker. Sola forsvant bak Midtre Hellstugutinden (2339 moh) og det ble straks mye kaldere i lufta. Hundene fikk på seg dekken, mens Espen og jeg holdt varmen opp bakken. Tåka tok oss i det vi kom opp til NVE-hytta på Søre Hellstugubreahesten (2120 moh). Vi kunne beholde skia helt opp til toppen. På toppvarden feiret vi med å dele en Kvikk-lunsj – vel fortjent. T 

Søre Hellstugubreahesten ble min topp nr. 250, Aron sin topp nr. 100 og Espen sin topp nr. 90. Et skikkelig jubileumstopp.  

Etter feiringen gikk vi videre til Nørde Hellstugubreahesten (2136 moh). Her måtte skia av nede ved bandet og vi måtte klyve opp til toppen. Vi unngikk et lite parti med eksponert sva ved å runde rundt til venstre for dette partiet. Hundene trengte litt hjelp, men alle fire kom opp til toppen. I det vi kom til toppen lettet tåka litt og vi ble omringet av et fantastisk fargespill med solnedgang i blåtimen. Med dette kunne jeg krysse av alle Hellstugu-topper av på lista. 

Så gjenstod det bare nedkjøringen tilbake til Spiterstulen. Kulda trengte seg inn helt inn til beinet og hansker, staver og sekker ble dekt med frostrim. Lykke hylte av glede da hun skjønte vi skulle kjøre nedover. Hva hu er laget av, det skjønner jeg ikke. Første delen av nedkjøringen bestod av ca. 20-30 cm i pudder som gjorde nedturen helt fantastisk. Det ble litt staking ned til Visdalen og nede ved Visdalen benyttet vi oss av vorsteh-ekspressen tilbake til Spiterstulen. Da var klokka blitt 19 og mørket hadde begynt å omkranset fjellene. Slitne og kalde satte vi oss i bilen og kjørte hjemover, fornøyde og glade over hva dagen hadde gitt oss.  

 

 

Please reload