© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Topptur til Galdhøpiggen (2469 moh)

July 24, 2016

Min minstesøster, Julie, og jeg har laget vår egen tradisjon om at vi skal hver sommer ha noen dager hvor vi er på tur sammen. For tre år siden gikk vi fra hytte til hytte i Jotunheimen, for to år siden var vi på padletur i vakre Fjorda, mens i fjor tror jeg tradisjonen vår ble litt bortglemt. Men i år var datoen fastsatt og hadde aller høyeste prioritet. Julie er minstemann i søskenflokken Kjøren og har vært litt for liten da vi gikk både Besseggen og Galdhøpiggen da Siri og jeg var små. Både Besseggen og Galdhøpiggen er obligatorisk, særlig hvis du skal kalle deg selv for norsk og enda viktigere hvis du skal kalle deg for en Kjøren. Dermed så jeg på det som min oppgave å integrere Julie i både familien og blant det norske folk, og da telles det ikke å gå fra Juvasshytta, du må gå den ordentlige turen.

Julie kjørte med Kompis (engelsksetteren til mamma og pappa) fra Eidsvoll til Stange hvor vi så kjørte sammen opp til Jotunheimen. Vi stoppet i Lom hvor vi fanget noen Pokémons og spiste pizza på Amore, før vi kjørte videre til Visdalen og Spiterstulen hvor vi slo opp teltet for kvelden på min faste teltplass (like ved overgangen fra grusveien til asfalten). Vi fikk akkurat satt opp teltet og båret inn alt utstyret fra bilen og inn i teltet før regnet kom. Julie hadde hatt tidligvakt på Gardermoen og var nokså trøtt og regnværet gjorde oss ikke noe mindre trøtte. Vi sovnet til lyden av kraftige regndråper som trampet på teltduken i hver vår tørre og varme soveposer.

Jeg våknet først på lørdags morgenen av Kompis som måtte ut for å tisse, blæra til gamlefar er ikke mye å skryte av lengre. Så jeg stod opp, tok ut hundene og lagde frokost og kokte alt for sterk kaffe som verken Julie eller jeg orket å drikke. Vi spiste grøtbollen tom og måtte kle av oss dunjakker i det sola traff leirplassen vår. For en dag dette kom til å bli! Like etterpå pakket vi sekkene våre og peilet oss inn på Galdhøpiggen, 2469 moh.

I starten stiger terrenget raskt, fra 1100 moh til 1750 moh de to første kilometerne. Men stien er tydelig og lett å gå. Vi var ikke de eneste Galdhøpiggerne som vare ute på topptur, og heller ikke de eneste med hund, og vi passerte mange som var både på vei oppover og nedover. Fra rundt 1700 moh kommer de berømte snøflekkene tilsynet, de kan være tunge å gå på oppover men er virkelig en drøm nedover. Etter å ha gått på litt snø, så litt stein også litt snø igjen kom vår første topp til syne: Svellnose, med sine 2272 moh. På toppen av Svellnose kan man for første gang få øye på Galdhøpiggen og dermed er toppen en stor motivasjon og seier i seg selv. Rett før stigningen startet opp til Svellnose satte vi oss ned på en stor og fin niste-stein og spiste et par brødskiver med syltetøy på sprutflaske og svett brunost.

 

Med litt mat i magen kunne vi begynne på stigningen opp til Svellnose og nå ble steinene større, det vil si at det er morsommere å gå og man tar høydemeterne raskere. Juvasshytta kom til syne og på Styggebrean var det lange rekker med mennesker som gikk i taulag, de så ut som maur der de gikk. Fra vest ruvet det tunge mørke skyer og jeg håpet på at skyene ville trekke seg innover i Jotunheimen og ikke mot oss. På toppen av Svellnose, eller like ved toppen, kom regnværet, men det dryppet bare litt. Julie gikk videre mot Keilhaus topp mens jeg løp bort til toppvarden. Da Tina og jeg gikk Svellnosbrean rundt gikk vi ikke helt oppom toppen fordi vi var så slitne og klokken nærmet seg midnatt (les om turen her), så denne toppen var faktisk ikke besteget fra min side. Og Julies da, men for henne var det ikke like nøye å gå helt oppom toppvarden.

Veien videre gikk på snø, 20 høydemetere til, opp til Keilhaus topp (2355 moh). Og mens vi gikk oppover mot toppen fortalte jeg Julie om Keilhau og hvorfor toppen het Keilhaus topp.

 

"Baltazar Mathias Keilhau regnes som Jotunheimens oppdager, sammen med Christian Boeck. I 1820 reiste de oppover Gudbrandsdalen og til Valdresflya og gikk innover den ukjente Jotunheimen. Sammen har de mange førstebestigninger, deriblant Falketind (2067 moh) og Nørdre Skagastølstinden (2167 moh). De tegnet kart over fjellheimen, skisserte fjellene og gjorde viktige botaniske funn. Også forsøkte de å bestige Galdhøpiggen i 1844, men nådde ikke lenger enn til denne toppen på grunn av uvær. Derav navnet Keilhaus topp."

 

Men Keilhau og Boeck hadde nok verre vær enn det vi hadde, for vi trengte ikke å snu. På toppen sluttet regnværet og toppene rundt om kom litt mer tilsynet. Steinene var varme og tørket raskt. Nå gjenstod det bare de siste 114 høydemeterne opp til toppen av Galdhøpiggen – Norges tak, høyere kommer man ikke til fots.

Det blåste ganske friskt på toppen så vi kledde på oss det vi hadde av klær; bukse, tørr ulltrøye, lue, dunis og skalljakke. Vi satte oss inntil hytteveggen og spiste resten av matpakka vår og det som var igjen av sjokoladen. Jeg hadde lovet Julie brus på toppen, Soloen smakte av fjell og påske. Etterpå gikk vi bort til topppunktet og den velkjente dreieskiva for å ta det obligatoriske bildet før vi returnerte tilbake til Spiterstulen. En time tilbrakte vi på toppen, lenge nok til vi ble frosne og hvitfarget på fingrene.

Vi kunne endelig gjøre nytte av all snøen. Med litt drahjelp fra hundene akte vi nedover på rumpa og forserte høydemeterne rekordraskt. Og så moro det var! 

Til slutt hadde vi akt vår siste snøfonn og måtte gå resten av turen til fots. Nede i dalen kunne vi se Spiterstulen - målstreken. Julie og Kompis var slitne, og vi var alle skrubbsultne og gledet oss stort til middag, pasta carbonara. 

Lite er som følelsen du får da du kommer tilbake til teltet etter en lang dag i fjellet. Du har nådd toppen og du har gått hele veien tilbake til teltet. Lite er så deilig som slitne bein og vonde knær. Og middagen du spiser, man kunne sikkert ha kokt bæsj og syntes at det hadde smakt godt. Neida, så ille er det ikke, men alt smaker godt etter en lang fjelltur. Det er som om smaksløkene blir forsterket etter at de har lufta seg på 2000 meters høyde. Etter middagen spiste vi en kilo med smågodt og en pose potetgull og hørte på lydbok. Været var fortsatt varmt og godt og det var deilig å sitte ute, fri for mygg. Etter å ha sittet ute en god stund og spist oss mer enn stappmette, pusset vi tennene og la oss. Jeg tror alle fire sov veldig godt den natta. 

 

 

 

 

Please reload