© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Finnskogrunden - inn i de dype skoger

October 8, 2017

Jeg har ikke vandret mye med storsekk, særlig ikke til skogs. Storsekk bruker jeg kun for å gå til en basecamp. Skulle jeg ha beveget meg fra hytte til hytte på egenhånd hadde det blitt i løpetempo og med en liten løpesekk på ryggen. Men man må jo noen ganger tørre å prøve noe nytt. Lone ville mot Finnskogen. Finnskogen er uansett et område jeg har sett mye på, men aldri besøkt. Etter litt leting på internett dukket Finnskogrunden opp. Hvorfor ikke? Vandre på historisk grunn og ta i bruk skogsfriluftslivet. Finnskogen er skogsområde der svensk, finsk og norsk kultur møtes. Flere hundre tjern, sjøer, elver, bekker og åer ligger som perler på en snor, og dette byr på svært gode friluftsopplevelser. Dette er rake motsetningen av hva man finner på fjellet – her finner du «de dype skoger».

 

Fredag 06.10.17: Grasbråtan, 2 km.

Vi parkerer ved avkjørselen til Dragonmoen i 18-tiden. Her starter vi på turen rundt Møkeren som har fått navnet Finnskogrunden. Det er en nydelig høstdag som snart er på hell. Jeg kjenner at jeg gleder meg til turen og er glad for at jeg skal dele den med akkurat Lone. Dagens etappe inn til DNT Finnskogen og omegns hytte, Grasbråtan, er snøtt 2 km lang. Vi forlater grusveien nesten med en gang og følger blåmerket sti innover mot hytta. Rett før vi kommer til Oppkjøltjennet kommer jeg på at jeg har glemt igjen mobilen min i bilen. Vi legger fra oss sekkene og går tilbake til bilen for å hente den. 

 

 

Vi ankommer Grasbråtan litt over kl. 1900. Hytta står mørk og tom, helt inntil en grusvei. Ankomstiden er helt perfekt, for det er blitt skumt ute og vi må fram med hodelyktene. Ut fra munnen puster vi kald frostrøyk. Hytta har en stor og god kakkelovn som fyrbøter Lone får raskt varmen i. Til middag er det toretters middag: tomatsuppe og pannekaker med hjemmelaget syltetøy laget av romedalsblåbær. Såpass bør det være.  Vi spiller kort og har det veldig bra inne i den gamle tømmerkoia. Utover kvelden titter fullmånen fram over de høye grantoppene og lager lange skygger. Det blir overfladisk å bruke hodelykta når vi er ute å pusser tennene for natten.

 

 

Lørdag 07.10.17: Grasbråtan-Lebiko, 34 km. 

I dag venter den store gåtesten. Vi skal gå helt til Lebiko, like ved svenskegrensen. Foran oss venter minst 30 km, først et langt stykke sørover også østover, mot Sverige. 

 

Vi forlater Grasbråtan kl. 0920. Sola har enda ikke kommet seg over Finnskogens høye tretopper, men vi aner at dette vil bli en fin høstdag. Vi følger blåmerket løype som tar oss sørover. Lufta er kald og jeg blir liksom aldri helt varm i kroppen, særlig ikke fingrene. Humøret i gruppa er bra. Hundene har masse energi og pågangsmot. Lone og jeg skravler og både kilometerne og tiden bare flyr av gårde. Etter å ha tilbakelagt ca. 10 km krysser vi Ramtjernbekken. Vi setter oss ned for en rask spisepause. Og akkurat i det vi finner en fin hvilestein stikker sola fram over tretoppene og gir oss en varm hilsen.

 

Ikke lenge etter pausen ved Ramtjernbekken er vi helt i sørenden av Møkeren. Nå venter det jeg har antatt som den med psykiske tøffe etappen; lang sammenhengende stitrassé over Møkernåsen. Men jeg vet at når vi har Møkernåsen i ryggen så er vi godt over halvveis. Stigningen opp åsen gjør meg ordentlig varm for første gang i dag. Vi stopper for å ta av vest og pannebånd.

 

Nede ved Møkeren tar vi en lengre pause ved Passvika. Vi trenger det nå for å holde både tempoet og humøret oppe. Vi tenner bål, koker vann til kakao og griller banan med sjokolade i. Det er godt å sitte, la beina hvile, og kjenne strålevarmen fra bålet. Jeg kjenner meg sliten. Jeg ser bort på Lone. Hun ser like sliten ut som meg, om ikke mer. Bikkjene krøller seg sammen og sover i mosen. Ingen vil gå videre, men vi må. Sola forsvinner bak Møkernåsen og lufta blir straks mye kaldere.

 

Klokka blir 1730 når vi reiser oss opp og tar på oss sekkene igjen. Vi har tilbakelagt mer enn 2/3 av dagens etappe og nå venter knappe 10 km til Lebiko. De første 5 km går vi på grusvei og holder en hastighet på 5 km/t. Det haster med å komme fram før mørket tar oss, men jeg forstår nå at det vil vi ikke klare. Pytt sann, vi har hodelykter vi. Vi går inn i det som heter Varaldskogen i det det begynner å bli skumt. Vi har sett mørke regnskyer foran oss i en god stund og frykter at vi ikke vil klare å unngå regnet heller. Vi har igjen ca. 5 km til Lebiko på sti da det begynner å regne. Vi stopper for å ta på oss skalljakke og vurderer en annen rute enn hva som opprinnelig er planlagt. 2,5 km fra der vi befinner oss nå er Sørli (Kvåho på finsk). Kvåho er et finnetorp som eies av Statsskog og hvor badstua står åpen for overnattingsgjester. Vi går heller mot Kvåho i håp om at badstua kan lose oss for natten. Til vår store skuffelse er det folk i badstua. Utenfor ”koia” står det linet opp med ølbokser og det lukter allerede fyll ute på gårdsplassen. Vi snur før vi kommer til døra. Her vil vi ikke være. Vi går videre helt til Lebiko og krysser fingrene for at det er verken jegere eller fyll der.

 

Og endelig, like før kl. 20, er vi framme ved Lebiko. Skogsstua står ensom i kveldsmørket. Vi låser oss inn og kan endelig ta av oss sekkene og hvile beina. Det kjennes så alt for godt. 

 

Søndag 08.10.17: Lebiko-Dragonmoen, 13 km

Aron vekker meg kl. 0700 og må ut. Jeg står opp og til min store overraskelse har det kommet litt snø i løpet av natten. Høstens første snøfall. Det gjør at vi kanskje ikke vil bli like mye plaget av hjortelusflua i dag. Vi har det ikke like travelt med å komme oss av gårde i dag og tar det litt mer med ro. 

 

Kl. 1040 begynner vi på ferden vår vestover tilbake til Møkeren og bilen. Jeg kjenner at gårsdagens etappen sitter godt i kroppen, selv etter en god natts søvn, og jeg har gnagsår på hoftekammen. Vi går samme vei til Sørli som vi gikk i går kveld. Fra Sørlie følger vi Finnskogleden til Abborhøgda. Vi går forbi flere Finnetorper på veien og jeg blir fasinert av at her har folk levd og bodd med knappe 3 sauer, 2 kyr, 1/8 tønne rug, 1/8 tønne havre og 3 tønner poteter. På Otertjernet bodde det folk helt fram til 1995!

 

Etter nesten 3 timer er vi ved Orala som er et av de aller best bevarte finnetorpene på norsk side. Det siste stykket til Dragonmoen går i en del myrterreng som gjerne kunne ha vært kloppa, særlig over Stormyra. Nok en gang ser vi kantarell helt innpå stien. Nå som vi snart er ferdig med turen må jeg bare plukke dem. Neste år skal vi gå litt mindre og plukke litt mer traktkantarell og kantarell som vi har sett så mye av. Til slutt er vi endelig ved Dragonmoen og sjarmøretappen på snaue 2 km går vi på grusvei. Det går raskt og vi er ved bilen, samme sted som vi startet på for to dager siden, etter 4 timer. Vi har ikke stoppet for lunsj så vi er begge skrubbsultne, men klarer å holde oss til vi kommer til bensinstasjon på Kongsvinger. Totaltsett har turen vært kjempefin og jeg kan absolutt anbefale den. Men det å gå over 3 mil på en dag var kanskje litt i det drøyeste laget, men det gikk det også. Og jeg drar gjerne tilbake til Finnskogen for å se og lære mer av kulturen der. 

 

 

Please reload