© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Besshøe (2258 moh)

March 22, 2015

For mange var dette en helg hvor man skulle ut på manndomsprøve, en prøvelse fra Rena til Lillehammer. Med bitte små sekker på ryggen som akkurat veier 3500 gram iført kondomsdress og en teit og litt keitete lue hvor det står Heming, NTUNI, Rustad eller Sport 1 på. Du har sikkert sett dem ute på trening. Alle på jakt etter det såkalte ”merket”, en liten pinn hvor det står ”Birkebeiner” på. For får de en slik pinn, ja, da skal det oppføres på CV’n. Denne helgen var deres helg, alt annet stopper opp og er ubetydelig. Og hva har de under skiene? Klister, voks eller ingen ting? 

 

Men denne helgen handlet det ikke om Birkebeinerne, for endelig skulle jeg få et gjensyn med Jotunheimen igjen. Endelig skulle alt klaffe: været, føret og hjertet. Kl. 0615 ringte vekkerklokka mi på lørdag morgenen. Alt var pakket og klart i forveien, så jeg hoppet opp i ull- og skallklær, til og med skredsøkeren var festet på kroppen – jeg var klar! Så satte Aron og jeg oss i bilen og kjørte til Lillehammer. Der skulle vi kjøre videre sammen med Pernille og Mathis. Jeg var som nevnt superklar, det var ikke Pernille og Mathis. ”Vi har ikke spist frokost enda, men vil du også ha litt havregrøt?” Nei, jeg hadde jo ikke spist frokost jeg heller så jeg satte meg ned og jeg skjønte raskt at det var bare å helle en god dæsj tålmodighet på havregrøten sammen med sukker og kanel. 

 

Til slutt kom vi oss avgårde, selv om det var 1,5 time senere avreise enn hva jeg hadde sett for meg. Fra Lillehammer tok det bare 2,5 time opp til Bessheim. Jeg satt i bilen og var så fryktelig spent. Besshøe (2258 moh) var som en presang og jeg ante virkelig ikke hvordan fjellet var pakket inn! Ville det være speilblank skare, forblåste rygger eller myk nysnø? Glem julaften og bursdag, dette var noe mye større. Det var nesten et halvt år siden sist møte med Jotunheimen. Ville gjensynsgleden være gjensidig? Hadde Heimen savnet meg like mye som jeg savnet den? Etter en stopp på den lokale matbutikken i Heidal, hvor de ble så glade for at det kom ”utenbygdsfra” at de dekket på langbord inne i butikken og bøy på frokost med lokal prim og geitost, og kaffe fra Bergen. Vi kjøpte med en boks med prim med tyting fra Heidal Ysteri som takk for gjestfriheten. ”Dette er grunn nok til å flytte hit!” sa Pernille drømmende og med full alvor før vi satte oss i bilen og kjørte den siste biten inn mot Heimen. Og endelig (!!!) kunne vi parkere bilen utenfor Bessheim, tisse og sette på feller på skiene. Himmelen var stor og blå, ikke en eneste sky var å spore. Sola var gul, varm og stor, og humøret vårt var større og lykkerusen så høy så høy der vi gikk oppover mot Bessvatnet (1373 moh). Vi gikk uten jakke, Mathis måtte ta av stillongsen. Vi begynte å fantasere om påsken. Tenk om påsken skulle være slik? Aron var i jaktmodus, hele lia luktet rype, hode jobbet og halen gikk i ett. Plutselig fløy det opp en rype framfor han. Den stoppet ikke selv om Aron ga rypa streng beskjed om det.  Alle koste seg. 

Det var ingen tvil om at det hadde vært en del vind i fjellet denne vinteren. Noen åskuler var helt forblåste, andre steder var snøen nesten som klink is, men det var også skare med noen centimeter med helt fersk nysnø fra i går. Vi gikk oppover, passerte Bukkehøe (1787 moh) og videre mot Besshøbrean hvor mye av snøen hadde fått ligge uberørt av vinden. Her ble veivalget diskutert. For det var to veier til toppen, vi kunne velge: høyre eller venstre? Valget falt på høyre, eller rettere sagt nordsiden av Besshøbrean, for rett skal være rett. 

 

Til slutt smalet ryggen seg og ble både steinete og brattere. Skiene måtte av og festes på sekken. Aron var sliten og kald og ville bare legge seg ned. Den lille kroppen orket ikke mer og begynte å gi opp. Sola stod ikke lenger høyt oppe på himmelen og vi gikk i skyggen. Det ble kaldt, litt under 10 kuldegrader. Og mens vi gikk oppover den bratte steinryggen med skiene på sekken så ble Besshøe om til Mt. Everest: Vi besteg Mt. Everest på ski og skulle på ski ned fra Everest. Dette var stort og kun to menn hadde gjort dette før oss hvor kun én kom levende ut av det. 

 

Etter 5 timer stod vi endelig på toppen av verden, på toppen av Mt. Everest, hele 2258 meter over havet. Og der var Surtningssue (2368 moh), Veotindane, Høgdebråte (2226 moh), Tjønnholstinden (2331 moh) og Glittertiden (2465 moh). Jeg pekte og memorerte. Fjelltoppene var vite, klare og badet seg i solnedgangens farger. ”Er ikke det Svartdalspiggen (2174 moh)?” spurte Pernille, hun ble med på pekingen. ”Og Knutsholstinden ( 2341 moh)?” Jeg svarte bekreftende. ”Dit skal vi til sommeren!” sa jeg ivrig. ”Ja, hele røkla skal med” bekreftet Pernille. Så spente vi på oss skiene og kjørte nedover, i solnedgang og noen centimeter med nysnø, denne gangen på sørsiden av Besshøbrean. 

Lite kan måles med en tur som dette, lite kan føles mer meningsfullt og lite kan gi mer glede. Vi hadde hatt en strålende dag og et gledelig gjensyn. Årets første 2000 meters topp var samlet. Den som venter på noe godt… Turen ned tok omtrent 1,5 time. Aron kvinket til litt, jeg tror det hjalp at han fikk varmen i seg. Da vi bikket ned fra Bessvatnet kunne vi virkelig se hvor mørkt det egentlig hadde blitt ute. For der nede Maurvangen lyste hyttene og campingvognene opp mørket. Men vi kom oss ned til bilen akkurat i det det ble for mørkt. Klokka var nærmere åtte da vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til Lillehammer. Slitne og lykkelige!

 

 

Please reload