© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

På toppen av Beerenberg

July 9, 2019

Intro

Jeg har et mål om å bestige alle Norges 2000 m-topper med primærfaktor på 10 m. Dette prosjektet innebærer også toppene som befinner seg på Norges utpost i vest i Atlanterhavet på Jan Mayen. Her ruver Beerenberg, verdens nordligste aktive vulkan, og vulkankrateret er omkranset av 10-11 2000 m-topper. Høyeste toppen på krateret er Haakon VII topp, hele 2277 moh. Flere har besteget Beerenberg. Første bestigningen av Haakon VII topp ble gjort i 1921 av Wordie, Mercanton og Lethbridge. I 2008 besteg Morten Helgesen m.fl. Haakon VII topp og tilhørende sekundærtopper og satte med dette betingelsene for at toppene på Jan Mayen ble en del av lista "Norges topper over 2000 m". 

 

Drømmen om toppene på Jan Mayen ble for første gang en virkelighet på sensommeren i fjor da Tommy (Eventyrturer) publiserte et innlegg på Instagram og lurte på om noen var interessert i å bli med til Jan Mayen og bestige 2000 m-toppene der sommeren 2019. Jeg bet på tvert, for en slik mulighet tilhører sjeldenheten. I tillegg vil det å planlegge og arrangere en slik tur selv være nokså krevende og mest sannsynlig aldri bli noe av. Så jeg meldte meg på, med et lite håp om å fullføre 2000 m-lista før jeg fyller 30 år. 

 

Onsdag 19. juni 2019: Møte med havet

 

Dette er dagen vi reiser med båt fra Isafjordur, Island, til Jan Mayen. Ifølge kapteinen, Oli, vil turen ta mellom 50-80 timer. Slik som været og vinden er meldt fremover vil turen ta nærmere 80 timer enn 50. Seilbåten heter Arktika, er 60 fot lang og rommer 12 sengeplasser. Turen er arrangert av Tommy fra Eventyrreiser og deltakerne består av Ingunn, Jonas, Randi, Gunnhild, Stig, Espen og meg, i tillegg til en fra Tyskland med navn Erich. For første gang skal jeg sette mine bein i en seilbåt. Mine båterfaringer er ikke mye å skryte av, da jeg er kun av oppvokst med en daycruiser på Hurdalsjøen. Men jeg er nok ikke alene om å være spent på båten og båtturen. Båtturen er tross alt en stor del av hele turen. Vannveien er vår eneste mulighet for å besøke Jan Mayen så lenge man ikke jobber på øya. Vi får beskjed om at båten reiser kl. 1400. Før den tid er det lurt å få i oss en god lunsj og handle inn rikelig med Cola og annet som man kanskje har lyst på når man er sjøsyk, får vi tips om. Det er med stor forventninger vi forlater Island og setter kurs mot Jan Mayen, 550 km nordøstover. Bak det ene øret har de aller fleste av oss et lite beskjedent plaster mot sjøsyke. Plasteret symboliserer at vi alle tilhører den samme klubben: landkrabbeklubben. 

 

 

I starten mestrer jeg sjølivet bra. Båten vugger litt, men jeg blir ikke sjøsyk, takket være plasteret. I sekstiden begynner jeg å bli rastløs og er allerede lei av å være på båten. Jeg blir med og spiller kort sammen med Jonas, Randi og Espen. Etter en time går jeg og legger meg i senga litt i håp om at tiden skal gå litt fortere. I nitiden blir jeg vekt av Hakon og får beskjed om at det er middag. Jeg setter meg opp i senga og prøver å få på meg skoene, men kjenner fort at det ikke er en veldig god idé. Jeg trosser ubehaget fordi jeg har hørt at det å spise kan hjelpe litt mot sjøsyke. Så setter jeg meg ned i salongen sammen med de andre. På bordet står det deilig fisk, ris og spinat. Nå må jeg konsentrere meg skikkelig. Båten vipper opp og ned. Stig sender meg spinaten, men jeg får knapt tatt den i mot før jeg må komme meg vekk fra matbordet. Jeg skynder meg opp på dekk så fort jeg kan for å få frisk luft. Det hjelper litt, men nå forstår jeg at sjøsyken virkelig er i gang. 

 

Inne hos Oli sitter Espen og Ingunn, de er heller ikke helt i form. Jeg setter meg ned sammen med dem og lener meg inntil Espen. Ingunn gir meg et tips om å se framover mot horisonten, det hjelper litt. Jeg blir sittende oppe i ca. en times tid før jeg forsøker å gå ned under dekk igjen for å legge meg. I følge Husky er det beste man kan gjøre når man er sjøsyk, er nettopp å sove. Men jeg får knapt lagt hode ned på puta før jeg må løpe opp på dekk igjen. Jeg lener meg over den ene siden på båten og spyr. Helvete er i gang. Det er dette jeg har fryktet med turen. Jeg setter meg inne hos Oli igjen, det er nokså kjølig ute på dekk. Jeg får tilbud om litt kjeks, men jeg har ikke sjans til å spise noe som helst. I stedet dupper jeg litt av og når jeg våkner forsøker jeg å legge meg på nytt. Men resultatet blir det samme: opp på dekk for å spy. Det er helt uutholdelig å være under dekk og lugaren til Espen og meg er plassert helt fremst i båten, der hvor bevegelsene er størst. Jeg blir sittende opp hos Oli til over midnatt en gang. For det meste sover jeg sittende. På dataskjermen til Oli kan jeg se siste rest av Island og jeg får lyst til å be Oli snu båten og sette meg i land, dette marerittet her orker jeg ikke. 

 

Når jeg våkner på nytt gir jeg det et siste forsøk å komme meg i seng. Jeg spyr på nytt, men denne gangen i en pose. Espen sover i køya over meg og ved siden av ham ligger det også en bærepose med spy i. Etter dette blir jeg liggende i senga. Når jeg våkner presser kvalmen på, så det aller beste er å sove. Jeg sover, våkner, snur meg litt og sovner igjen, mens båten gynger opp og ned med store bevegelser. Slik passerer det neste døgnet. Kun klokka på armen min kan fortelle meg om det er dag eller natt. 

 

Fredag 21.06.19: På bedringens vei

 

Jeg våkner til frokost og kjenner meg bedre. I over et døgn har jeg vært helt borte, det meste er bare et svart hull. Jeg har ikke spist siden lunsjen på Isafjordur, men mat byr meg helt imot. Etter å ha sittet oppe en stund, prøver jeg meg på en forsiktig porsjon med pasta bolognese, middagen fra i går. Den går ned til slutt. Etterpå tar jeg meg en tur opp på dekk. Vi befinner oss midt i havøde. En sjøfugl sees nå og da, ellers er det bare hav og himmel - og oss. Jeg blir stående oppe på dekk en stund for å prøve og forstå hva som er så vakkert med dette, men jeg kommer ikke fram til noen ting. Båten går i ca. 7 knop. Vi har lite vind og den vinden som er, er motvind, og seilene er derfor nede. Jeg får beskjed om at vi er framme ved Jan Mayen i morgen tidlig. Bare et døgn til jeg har beina på fast grunn igjen, det gledes. 

 

Resten av dagen går med på å sitte litt oppe med de andre, spille litt kort, lufte seg litt oppe på dekk og høre på lydbok. Det blir mest av det siste: høre på lydbok i liggende tilstand. Jeg har lastet ned flere lydbøker til min mobil, men nå drømmer jeg meg bort til fastlands Norge og hører stemmen til Lars Monsen som leser fra boka si “Norge på Langs”. 

 

22.06.19: Jan Mayen 

 

Når jeg våkner neste dag møter jeg Jan Mayen for første gang. Dessverre har tåka lagt seg rundt øya så vi ser ikke så mye. Båten Arktika ankrer opp ved Kvalrossbukta på Midt-Jan og Hákon kjører oss og alt utstyret vi trenger til land med en liten gummibåt med påhengsmotor. På land blir vi stående litt å gape, som fisk på land. Vi hadde forventet at stasjonssjefen for Jan Mayen skulle stå å ta oss imot, men her er vi helt alene. Vi venter meg å sette camp før vi har fått avklart ting med stasjonssjefen. I følge værrapporen fra båten har vi et værvindu som passer til bestigning av Beerenberg i dag og til i morgen formiddag, før det blir noen dager med ganske dårlig vær, før det blir bedre fra og med onsdagen av. Vi tar en avgjørelse på å bestige Beerenberg allerede i dag, hvis vi kan bli kjørt inn til foten av fjellet, hvis ikke må toppturen vente. 

 

Plutselig dukker det en Gelendewagen opp ovenfor åskammen, på vei mot oss, og ut kommer det en høy mann i militær bekledning. Det er stasjonssjefen Anders sammen med sykepleieren på øya. De hilser på oss og ønsker oss velkommen til Jan Mayen. Anders gir oss en briefe og forteller oss litt om øya og hva som er lov og ikke. Til slutt tar Tommy motet til seg og spør Anders om det er mulighet for å få skyss inn Ekerolddalen. Vi andre holder pusten mens vi venter på svaret. Til vår store lettelse svarer Anders at det skal la seg gjøre. Vi blir enige om at han skal komme tilbake kl. 1500 (norsk tid) og kjøre oss innover. Og med dette blir turen et faktum. 

 

 

Fram til kl. 1500 setter etablerer vi leir på sanden i Kvalrossbukta. Vi pakker sekkene og gjør oss klare for tur. Stig koker pasta og sørger for at vi får i oss et skikkelig energirikt måltid før turen, det trengs, for verken energilagrene eller væskebalansen er helt på topp etter flere døgn med sjøsyke. Så kommer Anders tilbake med en ekstra bil og sjåfør og vi blir kjørt inn den 16 km lange veien til foten av fjellet. Fort går det ikke, selve bilturen tar én time, for veien er ikke akkurat av høy standard. Vi kjører i et slags månelandskap og jeg kjenner på en utrolig lettelse over å slippe og gå den lange turen inn. I 2010 ble det innført nye verneforskrifter for øya og det er i dag ikke lenger lov til å campe underveis på turen, så hele turen må gjøres i ett. Dette gjør turen ekstrem lang, med kanskje 40 km eller mer, tur-retur Kvalrossbukta. Før 2010 kunne turen deles opp i flere deler med camp inne i Ekerolddalen og kanskje en ekstra camp på den berømte Nunataken (ca. 1560 moh). Kjøreturen inn setter jeg derfor utrolig stor pris på. Vi sparer kanskje opptil 4 timer takket være denne hjelpen.

 

 

Kl.1615 starter turen og vi begynner å gå oppover Ekerolddalen og mot Beerenberg. Fra havnivå skal vi gå helt opp til 2000 meter og enda litt til. I starten går vi i et veldig mosekledd område. Tåka ligger tykk som grøt og nærmest stenger oss inne. Så beveger vi oss over på snø og etterhvert er vi på Kronprins Olavs Bre. Vi går på rekke og rad. Blikket mitt er vendt rett ned i snøen og jeg fokuserer bare på å sette den ene foten foran den andre og følge sporene i snøen. Innimellom ser jeg på klokka. Den passerer to, tre og fire timer. Vi regner med å være ved Nuntaken etter 5-6 timer og før vi kommer så langt handler det bare om å gå. Plutselig befinner vi oss over tåka. Over oss er det blå himmel og vi får vårt første møte med både Nuntaken og kraterkanten. Stemningen i gruppa endrer seg brått og blir umiddelbart til det bedre. Vi jubler og tar bilder og får påfyll av ny energi. Nuntaken er bare 300-400 meter unna oss og tempoet blir høyere. Men Nuntaken kommer ikke nærmere, tvert i mot, det føles ut som om den bare flytter seg lengre unna. Det viser seg at det som bare føltes ut som noen få hundre meter unna i virkeligheten er 3,5 km. Men vi kommer oss fram til Nunataken til slutt, klokka viser da 2100. Her fyrer vi i gang Jetboilene vi har med oss og smelter snø til påfyll av drikke og til RealTurmat. 

 

Kl. 2230 forlater vi Nuntaken. Fra nå av går vi taulag opp til kraterkanten. Stig går først og leder oss gjennom bresprekkene. De er det mange av og preger breen nokså mye. Noen steder går vi rundt sprekkene, andre ganger, der sprekkene er fylt med snø, går vi over. Jeg har Espen foran meg og Ingunn bak meg. Vi snakker, synger litt og ler og jeg virkelig koser meg i deres selskap. 

 

23.06.19: På toppen av Beerenberg

 

Kl. 0100 er vi kommet opp til kraterkanten.Det første møtet blir både helt magisk og nokså overveldende! Midnattsola bader i tåkehavet under oss og snø og is omkranser toppene rundt krateret og lager dramatiske formasjoner. Her er vi helt alene og akkurat nå føles det som om det er bare oss på hele Nord-Atlanteren. Det er lite som minner om vulkan, synes jeg, for også selve krateret er fylt opp av bre og snø. Vi knyter oss ut av tauet og tar på oss stegjern før vi går mot Beerenbergs høyeste topp, Haakon VII topp (2277 moh). Vi får med oss flere sekundærtopper på veien. Sørøstre Humpekul (2212 moh), Nordvestre Humpekul (2210 moh) og Fortoppen (2255 moh) passeres på veien. Her er det enkelt å ta seg fram, det er bare å gå. Kl. 0200 er vi alle på toppen av Haakon VII topp. Vi flagger og jubler. 

 

Kl. 0300 er det høyresiden av kraterkanten sin tur: de resterende toppene på østsiden. Disse toppene krever litt mer tindeerfaring, men det er nettopp det vi er; erfarne - i ulike grader vel og merke. Første toppen er Wordietoppen (2205 moh), oppkalt etter en av førstebestigerene av Beerenberg. Toppen er bare en liten kul og vips er vi over og er klare for neste utfordring. Herfra, mellom Vesle Glittertinden/ Mercantontoppens forttopp (2170 moh) og Juvtinden (2080 moh), blir terrenget både brattere og mer eksponert. Snøkammen videre er luftig, det er langt ned på begge sider. Jeg kjenner det gjør meg litt ør og får hjerte til å slå litt ekstra, adrenalinet strømmer til. Her er man helt avhengig av gode snøforhold og det har vi heldigvis nå. Men det er nok også mye takket være at vi går om natta og ikke på dagen. Får solen varmet opp snøen her må man i beste fall gå i tau, i verste fall bare se på toppene fra avstand. Vi får definitivt bruk for stegjern og isøks.

 

Ifølge Morten Helgesen (2019), minner Mercantontoppen (2188 moh) om en litt speilvendt utgave av Glittertinden. Fra nord er den kanskje enda mer imponerende, med en helt rå snøegg, 45 graders helning på begge sider. På østsiden stuper Clarkebreen mer enn 2100 meter ned i Nord-Atlanteren, og på vestsiden er det mer enn 100 meter ned i sentralkrateret (Helgesen & Helgesen, 2019). Ingen tvil om at dette er en særdeles nydelig topp! 

 

 

For å komme oss videre fra Mercantontoppen setter Stig opp et tau. Et fall her får store konsekvenser, marginene er små. Vi følger eggen videre mot Søre Hakluyttoppen (2168 moh), passerer denne og går videre opp til den høyeste toppen på den nordøstlige delen av Beerenberg, Haklyttoppen (2185 moh). Toppen har fått navnet sitt etter den engelske oppdageren, Richard Fotherby, som seilte forbi Jan Mayen i 1615. Han kalte øya for Sir Thomas Smith’s Island og Beerenberg for Mount Haklyt (Helgesen & Helgesen, 2019). Her deler gruppa seg. Tommy går tilbake rett nedenfor Wordietoppen, siden Erich venter der. Tommy sanker 2000 m-topper med primærfaktor på 50 meter og er forsynt. Vi andre må ha mer for å kunne si oss fornøyde. Arnes pinakkel (2145 moh), toppunkt lengst sør på Haklytryggen, er ingen enkel sak og vi ønsker heller ikke at en bestigning av denne skal ta alt for mange timer. Stig og Jonas rappeller ned til toppen for å ta en nærmere titt på den, Espen spiser litt og Ingunn, Randi og jeg går mot Juvtinden (2080 moh) for å spare mest mulig tid. Juvtinden er det ytterste toppleddet på Beerenbergkrateret, og samtidig Norges nordligste 2000 m-topp. Den ble sannsynligvis førstebesteget så sent som juni 2008 av Torgeir Eraker, Arne Mæhlen, Erik Aaseth og Morten Helgesen (Helgesen & Helgesen, 2019). I 2011 var også Sondre Kvambekk på toppen og vi vet at det derfor bare har vært kun 5 stykker på toppen før oss. Ingen kvinner. Nå kommer det tre! Vi er heldige med snøforholdene og tar oss greit over bresprekkene. Først må vi gå ned fra 2185 moh og helt ned til 2050 moh, før vi tar de siste 30 høydemeterne opp til toppen. Ikke lenge etterpå dukker Espen, Stig og Jonas opp, Arnes pinakkel var ingen enkel sak. Vi gratulerer hverandre med fullført bragd og kan med dette skrive oss inn som en av de 11 første på Juvtinden. Det sier litt om hvor spesiell denne bestigningen er. I motsetning til Haakon VII topp som er blitt besteget gang på gang, kanskje en tresifret ganger, får toppene på østsiden av toppen sjeldnere besøk. Klokka viser nå 0530.

 

Stig og Jonas klarer ikke helt å legge Arnes pinakkel bak seg og vil gi den et siste forsøk. Men nede mot toppen er det dårlig hold i snøen og de gir opp nok en gang. Trolig har ikke denne toppen en primærfaktor på 10 meter heller. Mer 8,7 meter, sier Jonas. Jeg stoler på disse to erfarne fjellfolka, fjellvettreglene sa jo det en gang i tiden. Jeg knipser Arnes pinakkel vekk fra tankekartet og vips er det bare 10 2000 m-topper på Beerenberg og ikke lengre 11. Og det beste av alt: vi har besteget alle! Kanskje som de første kvinnene noensinne? 

 

Nå skal vi tilbake til Erich og Tommy, de har allerede ventet noen timer. Sola varmer igjen og har gjort snøen mykere enn det den var for bare noen få timer siden. Jeg går litt lengre inn på skavlene, til venstre for sporene våre fra i sted. Ved å ta et skritt om gangen og puste rolig med magen kommer jeg meg greit over Mercantontoppen. Det er dessuten alltid lettere å gå opp enn ned slike bratte fjellrygger. Men Stig har satt opp tau til oss og det er ingen grunn for å ikke bruke det. 

 

Erich blir glad for å se oss igjen, det er 6 timer siden vi sist møttes. Jeg får en klem og en gratulasjon. Tommy er fornøyd med at vi alle fikk med oss de toppene vi hadde ønsket oss. Han bekrefter også at Arnes pinakkel neppe er mye høyere enn 9 meter. Vi spiser litt mat, tar en liten pause og gjør oss klare for returen. På nytt snirkler vi oss ned breen mot Nunataken og kan for det meste følge de samme sporene fra turen opp. Ved Nunataken smelter vi på nytt litt mere snø slik at vi har nok drikke på returen. Det er virkelig varmt nå, men jeg søker allikevel ly i vindsekken for å holde varmen. Snøen videre er våt og det som skulle være turens enkleste etappe tar mer krefter enn hva først antatt. Det kan også skyldes at vi har vært mange timer på tur. 

 

Kl. 1445 er vi tilbake ved der stasjonssjef Anders slapp oss av i går kl. 1615. Turen har tatt i underkant av 23 timer. Jeg er sliten, sulten, men mest av alt veldig, veldig trøtt. Og veldig, veldig sulten. Og sliten. Og tørst. Turen merkes godt på kroppen. Vi setter oss ned og jeg bytter ut de våte ullsokkene og de tunge fjellskoene med tørre sokker og joggesko som har ligget og ventet på meg i nesten et helt døgn. Ingunn lurer fram en pose med potetgull - det gir litt mer energi! Tommy ringer seilbåten med GPS-telefon og forteller at vi er trygt nede. Etterpå ringer han Anders og gir samme beskjed som Oli fikk før han drister seg til å spørre om Anders kanskje vil hente oss også og kjøre oss tilbake til Kvalrossbukta. Joda, Anders gjør det, men han skal bare spise middag først. Mens vi venter på at Anders skal hente oss begynner vi å gå han litt i møte, men vi går knapt 1 km før vi setter oss ned igjen. Espen og jeg setter oss inn i vindsekken og sovner sittende, helt til vi blir vekt av en motordur av en Glenderwagen. Også i bilen tilbake til campen sovner jeg, selv om veien er humpete og får meg til å gynge mer enn en seilbåt i uvær. Hodet mitt dunker noen ganger bort i noe hardt noe, jeg våkner, men sovner igjen med én gang. Det er helt umulig å holde øynene oppe. 

 

Mandag 24.06.19: Tur til Olonkinbyen og basen

 

Vi besøker basen på Olonkinbyen, den ligger bare 8 km unna Kvalrossbukta. Jeg løper bort og nyter det å ha lette sko på beina og ingen sekk på ryggen. Beina kjennes overraskende gode ut. Basebesøket blir et veldig spennende og hyggelig møte og vi får hilse på flere av de som jobber på basen. 

 

Etterpå må vi tilbake til båten. Jeg skulle virkelig ønske vi hadde en dag eller to til på Jan Mayen slik at vi kunne få se mer av øya. Men været er dårlig og bølgene bare øker på. Det blir en strabasiøs affære. Hakon må ta mange turer med gummibåten fra bukta og til seilbåten. Han velter også og får vann i motoren. Etter nesten 4 timer er alle ombord på båten. Jeg får knapt satt beina på dekk før jeg blir dårlig igjen. Store deler av den første natta sitter jeg oppe hos Oli for å unngå at jeg kaster opp. 

 

 

Fredag 28.06.19: Isafjordur og aldri mer seilbåt

 

Etter nesten 86 timer på seilbåten kan jeg endelig sette begge beina trygt på land. Jeg skal aldri begi meg ut på åpent hav igjen, med mindre jeg må, og selv ikke da. De to første dagene var jeg sjøsyk. På dag tre klarte jeg å spise og være oppe. Jeg fikk nesten lakenskrekk. Tanken på å legge seg på den lille lugaren og gynge opp og ned fikk meg til å skjære grimaser. Hadde vi ikke lykkes med å nå alle toppene på Beerenberg vil jeg aldri dra dit igjen. Det er seilturen ikke verdt. Men nå er det gjort og bragden er gjennomført - heldigvis. Det hjelper ofte å få ting litt på avstand. Men siste natt på båten er ikke over enda. Flyet vårt tilbake til Reykjavik går ikke før i morgen og jeg skal nyte en siste natt på lugaren, denne gangen hvor båten ligger helt i ro. Før det skal vi ha en avskjedsfest med mannskapet på båten og turdeltakerne. En tur som denne fortjener en skikkelig avslutning! 

 

 

Litteraturliste:

 

- Helgesen, M. & Helgesen, J. (2019). Norges fjelltopper over 2000 meter. Glittertind forlag.

- Barr, Susann (2015). Jan Mayen - Norges utpost i vest. Øyas historie gjennom 1500 år. Kolofon forlag.

 

 

 

 

 

 

Please reload