© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

4 dager ved Langvatnet

July 27, 2018

23. juli 2018: Fra Leirvassbu til camp ved Langvatnet

I går kveld byttet jeg ut Espen og Kokos med Lone, Britt og Primus. Etter en natt ved Leirvatnet pakker vi om sekkene våre og går lengre innover i Jotunheimen. Vi følger T-merka sti over Høgvaglen og ned mot Leirvatnet. Ved utoset til Urdadøla finner vi den perfekte teltplassen. Det er varmt i dag og vi starter ettermiddagen med et forfriskende bad i Langvatnet. Det gjør godt. Etterpå varmer vi vann til middagen og blir sittende lenge ute før vi til slutt kryper inn i teltet. 

 

24. juli 2018: Rauddalseggje

Morgenen starter utrolig bra. Når jeg titter ut av teltåpningen blir jeg møtt av blå himmel og sol. Det er allerede godt og varmt ute når vi spiser frokosten vår kl. 9. Men det skyer fort over, og den blå himmelen er bare blå innimellom, Dagens mål er Rauddalseggje, et massiv bestående av to topper; Midtre (2016 moh) og Store Rauddalseggje (2168 moh). Jeg har forsøkt å komme med forslag til topper som kan være spennende, uten for mye tinderodeo, slik at jeg ikke skremmer turfølget vekk. Akkurat Lone, den selvutnevnte poteten, lar seg sjeldent skremme, men det er noe med det å ikke ta livsgnisten ut av folk...

Vi går til sørenden av Langvatnet og må ta av oss sko og sokker for å komme oss over elva som renner fra Langvatnet til Hellertjønnet. Vi holder østsiden av Trondsholtjønne (1393 moh) og videre langs Skarddalsvatnet (1491 moh) på sørsiden. Etter 2 timer er vi ved foten av fjellet og går direkte opp mot Midtre. Det er mye løse steiner, men bedre enn hva jeg fryktet og vi tar oss greit opp til toppen. På toppen blir vi møtt av en skikkelig kastevind og jeg får så vidt på meg skalljakka.

Vi går videre mot Store og klyver ned ned til skaret som skiller disse to toppene fra hverandre. Fjellet ned har noen blokkformasjoner og gjør at Primus og Lykke må få litt hjelp. Nede i skaret finner vi det best å sette igjen Primus og Lykke sammen med sekkene våre. Selv om ryggen opp til Store er mye enklere enn ned fra Midtre, tar det allikevel litt lengre tid med hund. Dessuten har de godt av en hvil. Hele tiden kommer det skikkelige kastevinder, det er som om vinden vil ha oss ned fra fjellet. Men vi går oppover og når Store Rauddalseggje 1 time og 15 min etter vi var på Midtre. Det gjelder å være rask med returen, for med kastevinden følger det med tunge, gråe skyer. Skyer vi helst ikke vil møte på, i hvert fall ikke før vi er nede ved Skarddalsvatnet igjen. 

Nede ved skaret blir vi truffet av en regnskur. Heldigvis forsvinner den nesten like fort som den kom. Returen ned fra skaret og skrått ned mot vannet. Her er det et parti med sva og løsgods, i en slags fin harmoni, og forseringen over svaene går lettere enn hva vi først antok. Etter 4 timer er vi tilbake ved Skarddalsvatnet og nå venter bare 2 timer lang retur tilbake til teltet. Ved elvemunningen ved Langvatnet har elva blitt striere i løpet av dagen. Steiner som vi kunne se ved kryssingen på morgenen er nå under vann. Kryssingen blir derfor mer utfordrende enn hva jeg først antok. Og etter å ha kommet meg helskinnet over, med skoene i den ene hånda og Primus i den andre, går jeg tilbake for å hjelpe Lone og Britt over. Men strømmen er stri og jeg kommer i ubalanse, hele to ganger, og strømmen i vannet vinner begge gangene og jeg blir klissvåt fra brystet og ned. 

I dag spiser vi ikke middagen ute. Vi setter oss heller inn i teltet, i ly for den sure vinden. Det smaker godt med middag og tørre klær.

 

25. juli 2018: Semeltinden

Jeg våker i 7-tiden av at regnet buldrer mot teltduken. Jeg legger meg over på siden og sovnet igjen. Ingen hast med å komme seg ut på tur enda. 

 

Ikke før i 11-tida slutter regnværet. Vinden løyer og skyene sprekker litt opp. Til slutt pakker vi sekkene våre og går mot dagens topp, Skarddalseggje (2159 moh). Først utfordringen er å krysse elva, den samme elva som i går, men vi prøver å finnet et annet tryggere steg å krysse. Vannstanden i Langvatnet har steget siden i går og elva ned mot Hellertjønnet er stri. Vi følger elva nedover for å se om klarer å krysse den lengre nede. Vi må helt ned til Hellertjønne, men finner ingen passasje over. Elva er for stri, og der hun ikke er for stri, er hun for dyp. Vi setter oss ned og diskuterer hva vi gjør videre. Jeg foreslår at vi heller kan gå opp på Semeltiden (2236 moh og 2178 moh) i håp om at jeg klarer å lure meg utpå Semelkødden (Sørøst for Sørtoppen på Semeltinden, 2130 moh) denne gangen. Britt og Lone blir med.

 

Vi går opp til punkt 1758 moh og videre oppover hvor jeg minnes at det har ligget en stor snøfonn. Nå har snøfonnen smeltet. I det jeg går oppover hører jeg at mobilen min begynner å plinge og motta meldinger og jeg skjønner at jeg er innenfor dekningsområde igjen. Jeg tar mobilen opp fra topplokket på sekken og googler "Semelkødden". For jeg klarer ikke å huske tilbake til den gangen hvor Pernille og jeg skulle klatre ut på pinakkelen, men feiget ut fordi den var dekt av is og nysnø. Nå håper jeg på at den kan bestiges uten sikringsmidler, men på Peakbook ser jeg at folk har brukt tau opp til pinakkelen. 

 

Lone og jeg forsøker å bestige pinakkelen fra ryggen og traverserer over løse steiner og grusmasse for å komme bort dit, mens Britt tar med seg Lykke og Primus opp den vanlige veien til toppen. Lone og jeg kommer oss opp til ryggen og begynner å klatre oppover. Det virker greit å ta seg fram i starten, men ryggen reiser seg mer og mer og blir bratter, til vi står nedenfor et mosebelagt svaparti. Lone råder oss til å snu. Ikke fordi det er umulig å klatre videre, men fordi det begynner å bli ganske eksponert. Litt motvillig snur vi og klatrer i stedet direkte til Semeltinden Sørtoppen (2178 moh). 

På Sørtoppen møter vi Britt og hundene som har rukket å være på Semeltinden (2236 moh). Vi går litt ned for å betrakte Semelkødden ovenfra og ser at det var ryggen opp til Sørtoppen Lone og jeg prøvde å bestige, ikke Semelkødden. For Semelkødden ligger øst for ryggen, litt gjemt bak. Og nå er jeg ikke i tvil: det trengs tau for å bestige pinakkelen, det ser jeg nå. Så for min del blir det en bomtur, men de andre i reisefølge har fått en til to nye topper. 

26. juli 2018: Skarddalseggje (2159 moh) og retur

Jeg våkner litt over 7 til blå himmel ute. Koser litt med Lykke som har lagt seg mellom Lone og meg. Hun ligger i armkroken min og sover. I dag skal jeg opp på Skarddalseggje (2159 moh). For å krysse elva bør jeg komme meg tidlig avgårde. Så kl. 0830 skyndter jeg meg avgårde, mens resten av gjengen blir værende igjen ved teltet. 

Det er en varm dag. Vinden har løyet og himmelen er helt skyfri. Elvekryssinga går bra med hjelp fra en stokk som jeg fant langs med stien. Jeg tar meg opp til punkt 1521 moh. Herifra er det mye løs stein og litt sva, men tørt og god friksjon på steinen. Jeg tenker at Lone og Britt, på andre siden av vannet, følger med meg oppover. Det blir litt som disse ekspedisjonslederne på Base Camp som følger med klatrerne sine oppover mot Mt. Everest. Marte Kjøren - minutt for minutt, så spennende for dem! Etter 1,5 time er jeg oppe på ryggen. Her er det for det meste fast fjell, men lite besøkt og gammel mose. Ryggen er lengre å gå enn hva det ser ut som på avstand og jeg bruker hele 30 minutter opp til toppen. Etter hvert som jeg nærmer meg toppen blir jeg påminnet toppens egentlige navn, Skarddalseggje. Egge, ja. Jeg må tråkke litt varsomt og det kribler litt ekstra i magen. Godt det ikke er noe vind i fjellet i dag. Det er langt ned på begge sider. Det er dette som er gøy! 

 

Så er jeg oppe på toppen. Jeg knipser noen bilder, sender en melding til Espen om at jeg kommer hjem i kveld og spiser to remser med sjokolade før jeg går tilbake. Fra 1500 moh og ned løper jeg for å korte ned på tiden. Jeg har allerede brukt lengre tid enn antatt. Elvekryssinga går smertefritt på tilbaketuren også, selv om strømmen i elva har tatt seg opp. Tilbake ved teltet sitter Lone og Britt ute og spiller kort. Jeg tar med et forfriskende bad før vi spiser lunsj, pakker sammen leieren og går tilbake til Leirvassbu. I Lom spiser vi rømmegrøt med spekemat, påspandert av Lone og Britt fordi jeg vant i kortspillet Casino. 

 

Please reload