© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Hedmarksvidda på langs

February 5, 2017

Fredag 03.02.17: Fra Skvaldra til Godlidalshytta

 

Espen kjørte meg opp til Skvaldra etter jobb. Han skulle tilbringe helgen på Skeikampen med søsknene sine og jeg så mitt snitt til å bli kjørt til et sted og hentet et annet. Det er ikke så ofte en slik anledning byr seg. Området som ble valgt ut måtte derfor være i nærheten til Skei og ha rikelig med snø. Valget ble derfor å krysse Hedmarksvidda på ski fra nord til sør.

 

 

Klokka var litt over halv seks da jeg begynte å gå. Det var allerede blitt mørkt men jeg kunne skimte silhuetten av Tuva (1090 moh) framfor meg. Godlidalshytta lå ca. 5,5 km unna meg og jeg hadde nokså nøyaktig 268 høydemetre i vente. Bikkjene var glade for å komme ut av bilen og endelig løpe fritt. Aron fikk æren av å bære hundeutstyret, men som vanlig løp han som om kløven ikke var på. Ved første anledning valgte jeg å gå til Øyungen i stedte for mot Skvaldra. Heldigvis oppdaget jeg det raskt og feilvurderingen kostet meg ikke mye mer enn én kilometer ekstra. Etter bommerten ble jeg mye mer på vakt og sjekket heller kartet fire ganger for mye enn for lite. Jeg gikk i nykjørte skiløyper. Det føltes rart og nesten litt ulovlig å gå i nykjørte løyper med fjellski og pulk. Jeg hørte liksom ikke til her. Jeg sa til meg selv at jeg ikke måtte gå i så mye skiløyper i morgen. Kanskje prøve å gå litt ved siden av, utenfor sporet, hvert fall i møte med andre folk. Etterpå begynte jeg å tenke på gamledager. At før i tiden gikk folk på ski, uten for spor, i hvert fall ikke laget av tråkkemaskin, også i mørke og i tåke. Hvordan fant folk fram da? Jeg konkluderte med at det var bra jeg ikke levde i gamledager, for jeg hadde aldri funnet fram.

 

Etter to timer med stamping og filosofering kom jeg endelig fram til Godlidalshytta. De siste 5-10 minuttene hadde jeg hele tiden sett skygger i mørket av det jeg trodde var koia. Men til slutt stemte skyggene og hytta stod med ett foran meg. Jeg låste meg inn. Ingen før meg og mest sannsynlig ville det ikke komme noen etter meg. Det er alltid så spennende med DNT-hytter å se om det er flere som har tenkt turen. Det var det heldigvis ikke. Termostaten viste -1 inne i hytta og jeg begynte straks å fyre i ovnen mens jeg spiste en halv pose potetgull. Så slapp jeg å lage middag og spiste heller litt mer potetgull og sjokolade i stedet. Til slutt ble det godt og varmt inne i hytta og selvfølgelig ble det alt for varmt for å sove. Jeg hadde håpet at det skulle være stjerneklart ute slik at jeg kunne gå en kveldstur til Tuva. Men ute var det tett tåke og litt snøvær. Jeg ble heller inne i hytta for å lese de siste sidene i ”Dopler-boka”.

 

Lørdag 04.02.17: Godlidalshytta-Sandfløten

 

Jeg startet dagens etappe med å gå oppom en ubesteget topp fra min side, Tuva (eller Tua som jeg så det het i et eldre kart og som kanskje er mer beskrivende), Ringsaker høyeste og som ruver 1090 moh på sokkelesten. Selv om jeg skrev i hytteboka at jeg ikke skulle gjøre det på grunn av den tykke tåka. Det var krevende og navigere men plutselig stod toppvarden rett foran nesa på meg.

På turen ned igjen skremte vi opp tre hvite ryper. Etter det ble hundene helt ville og jaktet som gale. Jeg valgte å følge skiløypa så langt det lot seg gjøre i stedet for å gå off pist. Når man er omkranset i et sånn tåkehav som dette er det umulig å si hvor på kartet man befinner seg og hva som omkranser en. Etter to timer krysset jeg Birkebeinerløypa og etter det møtte jeg noen få mennesker som var ute og gikk langrenn. ”Skal du langt?” spurte de. Etter en liten stund forlot jeg langrennløypene og langrennsmenneskene med undrende blikk og gikk mot Bjørnåsberget (857 moh). Jeg var heldig, for det var akkurat noen som hadde kjørt scooter i den retningen jeg skulle. Selv om løypa var merket var det enkelte steder vanskelig å se fra stikk til stikk. Da var det godt å ha et scooterspor i tillegg. Da klokka var blitt to måtte jeg stoppe for å spise litt lunsj. Det hadde gått mange timer siden frokost og det var lurt å tenke litt føre-var på sulten. Bikkjene fikk litt fôr de også. Men det var surt og stå rolig så en brødskive var alt jeg fikk spist før jeg måtte gå videre for å få i meg varmen igjen.

 

På et tidspunkt måtte jeg forlate scootersporet og siktet meg ned mot Halgutusveen og Bringbusætra. Lykke var blitt ganske sliten og jeg vurderte om jeg skulle avslutte dagens etappe på Halgutusveen. Men da jeg passerte hytta var ikke klokka mer enn tre på ettermiddagen og var igjen to timer med dagslys. Det å sitte inne i ei hytte og prøve å få tiden til å gå er ikke det artigste jeg vet om, så jeg gikk videre mot Sandfløten i stedet, som planlagt.

Ved Bringbusætra hadde jeg tenkt å følge Sjusjøløypa til Lavlia, men da den verken var kjørt eller tråkket av noen andre, tok jeg heller av fellene og snørekjørte langs bilveien til Lavlia i stedet. Det gikk ikke sånn kjempefort, for hundene var slitne og Lykke var blitt litt halt, men det gikk i hvert fall dobbelt så fort som hvis jeg skulle ha gått selv med feller på. De siste to kilometerne inn i skogen til Sandfløten gikk jeg selv. Det var spor og følge etter tidligere besøkende innover langs sommerstien. Plutselig dukket Sandfløten opp, midt inne i den tykke granskogen. Det var ikke akkurat den fineste plasseringen på ei hytte, men nå ble det jo mørkt ute uansett og inne i hytta var det DNT-koselig. Lykke krøllet seg sammen som en ball på gulvet og jeg fikk lagt soveposen under henne og kledd på henne et godt og varmt dekken. Aron derimot ville være ute litt til. Jeg satte i gang med snøsmelting og vedfyring slik at jeg fikk laget meg middag. Jeg var så sulten at jeg slukte i meg middagen på en-to-tre. Litt over tre mil var tilbakelagt på ca. 6,5 time. 

Søndag 05.02.17: Sandfløten-Budor

Nattesøvnen ble avbrutt opptil fire ganger med at Aron kastet opp utover hele hyttegulvet. Mest sannsynlig hadde magen slått seg vrang etter mye aktivitet og høyt fôrinntak. Jeg måtte opp og tørke og vaske etter han.

 

Siste etappe stod for tur. Det hadde kommet en liten ”centi” med nysnø i løpet av natten. Om 2,5 time ville jeg være ved Budor Turisthytte. Jeg gikk fra Sandfløten kl. 1030 og fulgte sporene fra i går tilbake til Lavlia. Ved Lavlia tok jeg av fellene og snørekjørte lang med bilvegen til Brumundsætra. Der tok jeg på fellene igjen og fulgte skiløypene til Målia og Budor og passerte nokså mange langrennfanatikere og ikke-fanatikere men som var ute å gikk på søndagstur. Jeg fikk en del blikk, noen smil og ”hei”. Jeg fikk et behov for å si til langrennsfanatikerne at jeg egentlig var en av dem og at jeg ikke pleide å tusle mellom skisporene med fjellski og pulk men med raceingski og treningsklær og rope ”unna vei!”.

På toppen av Målia tok jeg igjen av meg fellene og snørekjørte ned til Budor hvor Espen hentet meg. Lykke ble overlykkelig over å se Espen igjen for nå hadde hun blitt reddet. Til sammen hadde vi tilbakelagt 56 km. 

 

 

 

Please reload