© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Gjensynsglede og skuffelse

November 13, 2016

Fredag 11. november 2016

Avreisen ble forsinket med en time, selvfølgelig ble den det. Når har man noen gang reist for tidlig? Sånn blir det gjerne når maten skal handles, bilen fylles med diesel, også skal man bare en kjapp tur innom FK-butikken for å kjøpe ”tur-vom” til Aron, men kommer til kassa med nytt refleksdekken og mer til. Og da vi endelig hadde gjort unna alle gjøremål og bare skal kjøre opp til Valdresflya, ja, da må man innom Statoil for å kjekke lufttrykket i dekkene og skaffe seg to kopper med ferskbrygget kaffe. Men tilslutt ankom vi Valdresflya, i god tid før mørket. Vargebue, som ligger idyllisk til ved foten av Knutshøe (1517 moh), kunne sees fra veien. Ca. 1 km å gå i 50 cm med løs puddersnø oppå lyng og kratt. Det tok ikke lange stunden. Endelig var vi tilbake til Jotunheimen. Rundt oss kunne vi se Rasletinden, Munken, Høgdebrotet, Knutshøe og Besshøe.

Inne i hytta viste gradestokken -13. Ute var det adskillig mildere, -5 og nesten vindstille. Altså måtte vi lufte før vi kunne begynne å fyre i peisen. Det måtte to vedsekker og mer enn 7 timer med intens fyring før det bua ble sånn noenlunde varm.  Hytta var såpass stor, 25 m2, med to værelser, høyt under taket og bare en peis som varmekilde. Jeg savnet en god gammeldags Jutulovn som kan fyres til pipa blir rødglødene og ovnen lager tikkelyd.

 

Rømmegrøten ble spist med dunjakka på. Ved halvfem-tiden forsvant sola ned bak Rasletind og månen tittet frem fra Heimdalshøe. Slik som månen lyste opp fristet det med en topptur, men turen fikk vente til i morgen. Det å få varmen i hytta hadde første pri. 

Lørdag 12. November 2016

Vi våknet opp til en nydelig vintermorgen. Sola var på vei opp og gradestokken ute viste -13. Vi prøvde å være litt raske på avtrekkeren slik at vi fikk benyttet oss av de få timene med sollys dagen hadde å by på. Det var tungt å gå. Fjellskiene sank dypt ned u snøen og et føkksnø-lag oppå løssnøen gjorde det enda vanskeligere å brøyte vei. Målet for dagen var Kvassryggen (2071 moh), en tur som egentlig skulle være lett tilgjengelig fra Vargebue med ca. 1000 høydemetere i stigning. Selve toppen kunne skimtes fra hytta. Var vi virkelig i støtet skulle vi prøve oss på Eggi også, nord- og sørtopp. 

For å unngå den verste bratta rundet vi rundt Semelhøe (1302 moh) og kavet oss oppover Steinflybakkan, men en langfell og en kortfell hver oss (glemske meg tok bare med ett par langfeller). Kavingen i snøen gjorde at fellene løsnet med jevne mellomrom til tross for at vi forsøkte å surre teip rundt etter beste evne. Vi måtte bytte på å brøyte, det var stor forskjell på å gå fremst og bakerst. Jeg angret straks på at jeg ikke hadde tatt med toppturskiene i stedet, de hadde i det minste ikke sunket så dypt ned i snøen og vi kunne å gått mye brattere enn det vi gjorde nå. At det var såpass mye snø så høyt i fjellet hadde jeg ikke sett for meg, selv om jeg hadde gjort grundig research og studert flere webcameraer for områdene. Hvordan klarte man seg før i tiden med bare fjellski?

 

Etter 3,5 time hadde vi så vidt beveget oss 400 høydemeter, men var enda ikke ferdig med Steinflybakkan. Fra vest begynte det å komme tunge lave skyer og la som et teppe rundt Rasletind og Munken og nede i Leirungsdalen. Jeg innså at vi ikke ville rekke å nå toppen før det ble skumt. Og nå som det skyet til ville vi ikke hatt noe måne til å lyse opp for oss.

 

Faen! For et ”møkkaår” dette hadde vært. Lite 2000 m-topper, lite turer generelt. Og nå skulle vi, eller jeg, få denne toppen heller. Jeg hadde virkelig sett for meg å stå på toppen av Kvassryggen og se utover snødekte Gjendealpene. Det er lov til å bli skuffa, og det er lov til å bli litt sint – i en liten stund. Slik er Tindesporten. Det er ikke alltid man når toppen, dessverre, men det må man også takle. Det er en del av gamet. I det minste hadde jeg jo endelig fått en tur til Jotunheimen – med Espen. Det skal man være glad for. Så etter å ha tørket vekk skuffelsen og spist et polarbrød med RekeOst, snudde vi ryggen til alt som het Kvassryggen og Gjendealpene og kavet oss ned i fokk-løssnøen til Vargebue igjen. Returen tok bare en time. Og vi som hadde brukt så lang tid opp hit for så lite. Tilbake til hytta spiste vi litt mer lunsj før vi pakket sammen tingene våre og ryddet oss ut av hytta. I det minste skulle vi få en langrennstur på Budor i morgen! 

 

 

Please reload