© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Ruskevær og topptur i Jotunheimen

August 31, 2014

Hvorfor har tendensen gått mot at hver gang jeg skal på tur så går været meg imot? Jeg trodde først og fremst at det bare var tilfeldig, men nå vet jeg ikke lengre. Helt siden i fjor etter turen Marit og jeg hadde i Jotunheimen, har jeg sett meg ut en ny tur jeg vil gå med Ingrid og Marit, nemmlig toppene omkring Gørtbrean, som utgjør Trollsteinhøe, Gråhøe, Svartholshøe, Dronningje, Trollsteineggje og mye annet snacks. Ikke bare har det kommet noen centimeter med snø over 2000-meters grensa, men denne helgen skulle det atter en gang komme en god del vind, helt opp til stiv kuling. Sammen med litt nedbør hadde nok ikke det vært helt det store. Så i all frustrasjon måtte jeg gi fra meg en liten tåre på onsdag. Heldigvis var jentene veldig innstilt på tur, og dems positive energi og innstilling fikk meg til å se andre muligheter. Dovrefjell måtte jeg dessverre også slå fra meg og innse at Jotunheimen ikke var noe mulighet, uansett hvordan jeg vrei og vendte på kartet. Jeg var innom tanken på Huldreheimen, men klarte selvfølgelig ikke å slå fra meg muilgheten til å dra til Jotunheimen. 


Dermed bar det opp til Valdresflya etter jobb, hvor jeg møtte Ingrid og Marit. Vi parkerte ved Heimdalsmunnen og gikk inn til Leirungdalen via Raudhamran (1437 moh) og slo opp teltet ved kolle 1294 moh. Da vi hadde fått slått opp teltet og rullet ut liggeunderlag og soveposene kom både mørket og duskregnet. Ingrid sin kyllinggryte ble inntatt i soveposen.

 

Natt til lørdag var været virkelig kjipt. Det blåste og kom noen skikkelig regnskurer. Jeg hadde det varmt og godt i soveposen og registrerte været bare så vidt og husker at jeg tenkte: "håper teltet holder" før jeg sovnet igjen.

 

Lørdag morgen ble jeg vekt av Aron kl 0730 som måtte ut og tisse. Etterpå lå vi og koste til han ble lei og rastløs. Da var klokka blitt 0900 og jeg vekte jentene som sov så søtt i den andre enden av teltet. Det tok litt tid før vi kom oss avgårde, for jentene skulle våkne også måtte kaffen og frokosten nytes. Men ut i ruskeværet kom vi til slutt, selv om klokka hadde blitt så mye som 1140, med mål mot Høgdebrotet (2226 moh). Første utfordring var å krysse Leirungsåe tørrskodd. Vi fant et passende sted hvor sko, sokker og bukse måtte av. Vannet var iskaldt og jeg mistet fort følelsene i føttene. Etter å ha gått en tur over elva var det bare å gå tilbake og hente Aron. Men føttene fikk i hvert fall fort varmen i seg når vi begynte og gå oppover Steinflybakkan, i hvert fall mine. På ca. 1600 meters høyde mistet vi sikten helt og stod midt inni i den tykke tåka. Dermed gikk vi på kompasskurs videre opp til breen som lå på 1700 meters høyde og videre til neste bre som lå på ca. 1820 meters høyde. Da var Aron blitt så kald og sliten at etter vi hadde tatt fått spist litt kledde jeg på Aron ull-t-skjorta mi og dekkenet, og puttet den 16 kg tunge valpen opp i sekken. Gikk langs breen på venstresiden til vi nådde 2000 meters høyde. Her hadde snøen lagt seg på bakken og jeg var allikvel ikke helt 100 % sikker på om vi hadde hatt riktig kompasskurs hele veien, til tross for at det meste stemte med kartet. Heldigvis hadde jeg både mobildekning og egde på telefonen og fikk sjekket med ut.no-appen at vi var på riktig vei. Nå begynte det uansett og smalne til opp mot ryggen til Høgdebrotet og vi kunne nesten ikke gå feil videre. Til tross for litt usikkerhet om vi skulle gå videre eller ei, valgte vi og fortsette. Etter hvert kom vi oss også inn på noen gamle tråkk i snøen som vi fulgte opp til toppen på 2226 moh. Selv om vi kunne ha vært hvor som helst i den tåka så var det allikevel en milepæl å nå toppen.

I utgangspunktet kunne turen ha endt på toppen av Høgdebrotet og vi kunne ha avsluttet leken mens den enda var god. Med selvtilitten i orden og litt blod på tann valgte vi å gå videre mot Tjønnholstinden. Så lenge vi holdt helt til venstre ville det nok gå bra. Det var tungt å gå i snøen som stort sett rakk meg midt på leggen i ulendt steinterreng med Aron i sekken. En bitte liten varde bestående av tre steiner markerte toppen av Tjønnholstinden NØ (2180moh). Her ifra fant vi noen tråkk i snøen som vi fulgte videre. Videre gikk det oppover til Steinflytinden (2318 moh), her begynte det å bli riktig så bratt og luftig. Men akkurat hvor luftig det var fikk vi ikke direkte følelsen av i tåkegrøten. I tillegg snødde det og blåste kraftig. Snøen pisket meg i ansiktet og jeg måtte leggen hånden opp mot ansiktet for å beskytte. Aron, stakkar, bare knep øynene igjen og hadde det heldigvis godt og varmt oppi sekken. Videre til Tjønnholstinden (2330 moh) gikk vi ikke. Når var det nok for denne gang. Så vi snudde og gikk ned langs Steinflybrean og gikk på kompasskurs nedover til vi forlot tåka. Aron fikk komme ut av sekken og gå selv. Det å tre ut av den tykke tåka var som å få synet på nytt. Det var deilig og befriende og ha full kontroll over rutevalget videre. Så gjenstod det bare å slippe seg ned til stien som går langs Lerungsåe og krysse elven på et tidspunkt. Denne gangen gadd vi ikke å ta av oss sko og sokker da vi skulle gå over. Etter ni timer ute på tur var det deilig å komme tilbake til teltet. Alt var gjennomvått og Marit var skikkelig kald. Det ble sovepose-taco i teltet. Aron sovnet tvert da jeg la han i soveposen etter at han hadde spist. Jeg måtte vekke han kl 2330 for at han skulle tisse også sov han helt til kl 0900 dagen etterpå da jeg måtte på nytt vekke han. Helt utslitt var den lille fyren. Kanskje litt voldsomt for en 4 mnd gammel valp..?

Please reload