© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

De siste puslespillbrikkene er lagt

July 17, 2016

Puslespillet for Rondane er nå lagt, hele 14 brikker, de siste fem denne helga. 

Fredag var en dag hvor alle kollegaene mine skulle starte sommerferien sin. Jeg hadde to uker igjen før jeg i det hele tatt skulle ha ferie, men ser man stort på det så er jo hver helg en liten ferie, så da var likeså godt jeg også i feriemodus. Og med feriefølelsen innabords og arbeidsdagen unnagjort kunne miniferien starte. Aron og jeg reiste opp til Atnadalen og Straumbu og gikk med hver vår sekk opp t-merka sti mot Høgronden og slo opp teltet på ca. 900 høydemeter. 

 

Lørdag våknet jeg opp til sol og etter litt morgenskos med Aron stod vi opp og spiste frokost, Monsenfrokost til meg og vanlig hundefrokost til Aron. Så pakket jeg sekken og la på sprang mot Høgronden (2115 moh), eller det vil si jeg løp så langt jeg klarte før det ble for bratt. 

Det kjentes godt at jeg ikke har løpt noe særlig med sekk i det siste for det verket godt i leggene oppover. Men jeg tenkte på alt som var fint bare man satte ordet fjell foran det; fjelltur, fjellsko, fjellsekk, fjellsliten, fjellgeit, fjellvær, fjellfolk og ikke minst fjellet. På rundt 1400 høydemeter begynte det så smått å regne og jeg prøvde å skyndte meg opp til Høgrondebue (1742 moh) for å søke ly for regnværet. I stedet skjønte jeg at været var skiftende og kledde heller litt på meg og gikk videre opp til Høgronden. Jeg sendte mamma en tekstmelding: ”Høgronden nå. Regna litt og blåser en del men håper sola titter frem snart. Null utsikt (smilefjes).” 

Ned fra Høgronden og ned til skaret mot Midtronden Aust (2042 moh) lettet tåka litt og jeg kunne skimte fjellrekka som lå framfor meg. Men så tetna tåka til igjen. Rett før Midtronden Aust begynte det å snø – sidelengs. Men i det jeg forlot Midtronden Aust og gikk mot Vest for Midtronden Aust (2035 moh) sluttet snøværet og sola tittet frem. 

Steinene hadde blitt såpeglatte og jeg tenkte at nå er det lurt å gå forsiktig. I det jeg tråkket på en litt skjev stein forsvant beina vekk og jeg falt tungt ned i steinura og utbrøt et banneord eller to. Jeg ble sittende på rompa og holde meg for kneet. Tenkte på noe pappa sier: ”Ting som kommer fort, forsvinner fort.” Så jeg reiste meg opp og gikk enda mer forsiktig videre, men hadde slått kneet såpass at det kjentes når jeg gikk videre men ikke mer enn at det var plagsomt. Fra hånda blødde jeg men siden jeg ikke hadde med førstehjelpsutstyr (lå igjen ved teltet) så fikk jeg heller ikke brukt noe for å stoppe blødningen, t-skjorta eller votten var liksom for fin for det. Men jeg fant en snøfonn hvor jeg fikk vaska hånda litt rein for blod og tok med meg en snøklump videre som jeg presset mot såret. Sa til meg selv at hvis det skulle hende meg noe nå så vil jeg i hvert fall blitt funnet for det var jo bare å følge blodsporene, ikke fordi såret var dramatisk men fordi man blør så mye fra hånda.

 

Litt småklyving og vips var vi på Øst for Midtronden Vest (2057 moh). Sola skinte fortsatt men over Rondeslottet lurte store mørke skyer, så jeg avsluttet turen med Midtronden Vest (2060 moh) som siste topp for dagen, dessuten var det den siste toppen som gjenstod på Rondane-lista. Jeg vurderte om jeg skulle gå bort til Digerronden (2016 moh), men skyene som lå over Rondeslottet fikk meg heller til å komme ned til Langgulpdalen så fort som mulig. 

Så jeg gikk ned til 1862 moh og gikk videre østover og ned til dalen hvor jeg endelig kunne løpe igjen. Så jeg løp så godt jeg kunne tilbake til teltet. De første kilometerne gikk nokså lett men mot slutten føltes det mye tyngre. Beina var slitne og det gjorde vondt når jeg stoppet opp, vondt når jeg gikk, så det var likeså greit å bare fortsette videre med å løpe. 

Tilbake til teltet hadde jeg gledet meg til å sitte litt ute i lyngen i shorts og t-skjorte mens jeg kokte vann til Real-middagen (lapskaus), men rompa hadde så vidt touchet bakken før jeg ble helt oppspist av mygg og knott. Så jeg røsket med meg kokeutstyr og Aron og søkte dekning i teltet, i trygghet for oppspisere bak myggnettingen. Middagen ble spist i soveposen mens jeg hørte på Døden på Oslo S på lydbok. Det hørtes ut som om det regnet ute det var bare myggen som stanget mot teltduken. Jeg sovnet tidlig og våknet igjen i 2130-tiden. Jeg stod opp og pusset tenne og la meg igjen. Knærne var ømme og hodet verket fordi jeg hadde fått i meg alt for lite væske – akkurat sånn det skal være etter en fjelltur, knærne altså, for de første turene er alltid krevende for knærne. 

 

På søndag våknet vi etter å ha sovet i en evighet, føltes det som. Jeg spiste frokost, hørte på resten av lydboken og pakket sammen teltet og returnerte tilbake til bilen. Etter 45 min var vi tilbake ved bilen på Straumbu. På veien hjem skulle jeg innom Lillehammer for å besøke Kari i nyhuset, og før der igjen hadde jeg en liten plan om å ta en kjapp tur opp på Muen. Men da jeg kjørte over Venabygdsfjellet og passerte Muen regnet det, og litt regn var alt som skulle til for at jeg kjørte direkte til Lillehammer med en kaffepåfyll på Ringebu. 

Please reload