Rundtur i Venabygdsfjellet

February 7, 2016

Fredag 06.02.16: Spitsbergseter - Gråhøgdbu

 

Selv om jeg reiste litt før fra jobb så rakk jeg alikevel ikke dagslyset. Da jeg parkerte på parkeringen utenfor Spitsbergseter hadde skumringen inntatt fjellheimen og sammen med snøvær og vind kjente jeg på en usikkerheten. Skulle gå innover i mørket til Gråhøgdbu eller ei? Jeg tenkte som så at jeg fikk prøve å finne hytta, hvis ikke fikk jeg bare snu... Starten var ikke noe problem da vi kunne følge nykjørte skiløyper et lite stykke. Aron var proppfull av energi og bar sin egen kløv mens han dro på både meg og pulken. Hei som det gikk og med ett måtte vi forlate preparete løyper og var overlatt til oss selv. 

Jeg kunne skimte noe som minnet om gamle skispor som gikk i retning Gråhøgdbu og fulgte disse så godt jeg kunne. Men snøværet og vinden tok seg opp og til slutt kunne jeg ikke se noe som helst. Det var som å gå rundt i et helt mørkt rom. Jeg prøvde å følge egen retningssans men den trakk meg mot Veslegråhøgda. Heldigvis hade jeg både dekning og 4G på mobilen og måtte stole på den de siste 3 km. Etter 2,5 time stod vi plutselig foran Gråhøgdbu. Et lite jubelbrøl måtte til før DNT-nøkkelen ble fisket ut av lomma og låste oss inn i hytta. Vi rigget oss til i sikringsbua, som i tillegg til å være vedbod og utedo, også hadde et lite soverom med en køyeseng, vedovn og et bord. Det skulle ikke mange vedkubbene til før de få kvadratmeterne av et rom ble til en badstue. Til middag hadde jeg planlagt pølse og potetstappe og selv om jeg ikke er vegetarianer på tur så gjorde det ekstra ubehagelig å spise winerpølser med ekstra mye kjøtt... Pølsene kokte jeg på den glodvarme vedovnen og pølsepakka ble delt mellom Aron og meg. Også sovnet vi for natten. 

Lørdag 06.02.16: Gråhøgdbu - Eldåbu

 

Dagen startet med sterk vind og snøvær. Kvelden i går var total blackout, dagen i dag bød på fullstendig whiteout. Ruta måtte legges om. Jeg hadde opprinnelig tenkt å gå utenfor merka skiløype og gå oppom Muen og Ramshøgda på vei til Eldåbu hvis snøforholdene tillot det. Kanskje lunsjen skulle spises på Svabua? Vel, det var ikke en tur for været i dag og ruta måtte legges om til merket løype slik at jeg fikk brukt kartet og ikke var avhengig av mobilen. Dermed fulgte vi stikka løype som gikk rett vestover og som tok oss inn på Trolløypa. Denne fulgte vi videre mot Eldåbu.

Ved Klepptjønna avtok vinden og sola begynte å titte fram. Hetta kunne tas av og jeg unnet meg to tørre brødskiver og en liten boks med rosiner. Jo mer jeg nærmet meg Eldåbu, jo mer trakk skyene seg tilbake og sola farget fjellheimen i ordentlige vinterfarger. Det var ikke mer som skulle til før turgledebegeret ble fylt til randen og jeg tok flere pauser bare for å suge inn alt det vakre omkring. Væromslaget ga meg ny iver og mot til å ta sjansen på at en hytte på nordsiden av Rundhøa (1228 moh) som tilhører Østkjølen grunneiarlag stod åpen. Hytta er merket som ubetjent på kartet og ligger idyllisk til på 1200-meter mellom flere høer og kamper. Rett før Svartkampen (1099 moh) forlot jeg den merkede løypa til Eldåbu og gikk i retning Østkjølen-hytta. Etter 4 km hadde jeg hytta i sikte. Stod den åpen? Det kriblet litt i magen. Men den gang ei. Hytta var låst. Nå hastet det å komme seg videre tilbake til merket løypa før sola forsvant for dagen. Denne gangen på nordsida av Rundhøa og Brennhøa (1122 moh). Skiføret var godt, perfekt for fjellski og pulk; skarelag med variert mengde av fokksnø oppå. Aron gikk oftere gjennom skaren og kløven fungerte enkelte ganger som en redningsvest. 

 

Etter 5,5 time med ski og pulktrekking kunne jeg låse meg inn på Eldåbu før mørket kom. På hovedhytta var det en kameratgjeng på fire og jeg trakk meg tilbake til den andre hytta på tunet hvor jeg kunne spise pizza og potetgull i fred. 

 

Søndag 07.02.16: Eldåbu - Spistbergseter 

 

Ny dag med skikkelig drittvær. Det var som om å gå i et hvitt rom og synsintrykkene ble helt forvirret. Sikten var så dårlig at jeg ikke så fra stikke til stikke. Snøværet pisket i ansiktet og la seg på brillene. Hvor var vindusviskerne? Jammen var det godt at hytta som tilhører Østkjølen grunneiarlag var stengt. Å finne tilbake derifra hadde vært helt umulig. I tillegg til uværet var det blitt mildere siden i går og nysnøen som hadde kommet i løpet av natta og morgentimene la seg som store klabber under skiene. Føret minnet mer om multigrade fra Rode enn kortfeller fra Åsnes. Men jeg hadde ikke multigrade og bare feller. Til slutt tok jeg fellene av og gikk på blanke ski. Selv da klabbet det! 

 

Hade det ikke vært for Aron så tror jeg at jeg mest sannsynlig hadde måtte snu og tilbragt en ny natt på Eldåbu. Været var såpass krevende og det å holde seg til løypa var umulig når man ikke så hvor neste stikke befant seg. Men Aron gikk fremst, og han holdt seg til ruta. For han fant hver en stikke. Takket være Aron så fant vi tilbake til bilen selv om turen tok 4 timer. Dagens helt! 

 

Please reload

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com