© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Rondane (halvveis) rundt

August 9, 2015

Rondane rundt er en tur jeg har fantasert om i over to år. Ideen fikk jeg for to år siden da jeg var i Rondane for første gang, sammen med Espen, Lone og Rine (les om turen her). I håp om å bare bli ferdig med alle toppene der så fort som mulig, samtidig teste kroppens fysikk og psyke, lekte jeg litt med tanken om å gjøre unna toppen på kun én dag. Etter litt research fant jeg ut at tanken min var langt fra original og turen er visst en kjent tur. Enda bedre, for da vet jeg jo at det er fullt mulig. Rekorden er på rundt 9,5 time. Sondre Kvambekk har brukt 11 timer og 42 minutter. Flere har gjennomført turen på rundt 24 timer. Hva damerekorden er på fant jeg ikke på internett. Turen er svært krevende: totalt 14 2000-meters topper, 43,5 km og 4685 høydemetre. Start og stopp på Rondvassbu (1180 moh).

 

Se filmen her: 

 

Det er ikke mange jeg kunne tenke meg å gjennomføre denne turen med. Min selvskrevne makker er jo selvfølgelig Espen. Han er en suveren fjellgeit/-bukk (?), positiv og O2-opptak utenom det vanlige. Han kan jeg stole 100 % på og til tross for 8 år sammen så kjenner vi hverandre ut og inn, både på godt og vondt, tro det eller ei. Da jeg luftet ideen for han for ca. 1 år siden var han overraskende positiv.

Fredag dro vi oppover Gudbrandsdalen. Litt uvant og ta av til høyre ved Otta og ikke til venstre, men vi fant veien fram til Spranget, hvor vi satte fra oss Vebjørn og tok syklene fatt innover til Rondvassbu. Aron ble også med på denne turen, selv om det var ment som en barnefri helg. Vi syklet forbi mange andre som var på vei innover og de så rart på oss. Det kan jeg jo forstå, for jeg skal være enig i at det så kanskje litt rart ut med Aron som bar kløv og dro meg på sykkel innover..?

På lørdag var det ikke tid for å sove lenge. Mobilen ringte kl. 0400 og jeg hadde ikke sovet noe den natta, bare liggi våken og tenkt. Da Espen tittet ut av teltet lå tåka lavt over Rondane og vi bestemte oss for å utsette avreisen en time. Presis klokken 06:03 begynte klokka og tikke og vi småløp opp til Veslesmeden (2015 moh). Stien opp var meget løpevennlig og vi løp nesten hele veien opp til toppen. Vi tok det pent og rolig oppover, for dagen ville bli lang og tøff uansett. Etter 1 time og 23 minutter var vi på dagens første topp, Veslesmeden. Tåka lå fortsatt tett og sperret for utsikten.

Videre ned til bandet mot Storsmeden (2016 moh) gikk det veldig greit, men videre oppover mot toppen var masse løsgods og kjipt. Men tåka hadde lettet og nå kunne vi i det minste se nesten hele ruta vår. På Storsmeden tok vi oss en dobbel brødskive. Humøret var bra og videre på eggen mot Trolltinden (2018 moh) var bare artig. Eneste kjipe var å forlate eggen og følge stien retning vestover for så å gå bevege seg i løsgods igjen opp til toppen. De tre første toppene var gjort unna på fem timer. Klokka gikk fort, så fort at tidskjemaet begynte å slå sprekker.

Da gjenstod det litt krevende steinur med digre løse blokker ned til Verkilsdalen. Men heldigvis lå det ei god og lang snørenne som ventet på oss og vi tok mange høydemetere kjapt ved å bare skli på beina nedover. Til tross for god hjelp fra snørenna var ikke de store løse steinene til å unna. Det tok tid, mot og mye energi. Da var det deilig å komme seg ned til moselandskapet og endelig begynne å løpe litt igjen. Kryssingen av Langholskridu gikk lett da det lå snø over hele elva. Etter å ha krysset denne kom vi endelig på sti igjen. Vi hadde virkelig dårlig tid, og det hjalp lite at det begynte å regne. Det var ikke den store nedbørsmengden, men nok til å gjøre steinene glatte. Glatte steiner og våte og glatte sko gjorde det skremmende ekkelt å løpe, både Espen og jeg skled ofte og det ble litt for mange nesten fall. Stien var også våt og det tok mye lengre tid nede i dalen enn hva vi hadde sett for oss. Ikke minst ble det psykisk tungt. Vi krysset smedbekken og tok en rask matbit igjen. Espen begynte å bli sliten og motivasjonen hans begynte å minke. Mye på grunn av været, for turen var ingen regnværstur, men er ment for å gjennomføres en deilig sommerdag med sol og i shorts og tskjorte. Vi hadde regn og sur vind. Hvor ble det av sola og varmegradene som yr skrøt av? Etter å ha krysset Bergedalsbekken fyllte vi på camelbakene våre før oppstigningen til Digerronden kunne begynne.

Beklager ordbruken, men Digerronden (2016 moh) var et skikkelig møkkafjell: en alt for diger steinhaug, full av løsgods, som ikke fortjener å være over 2000 meter. Den fortjener knapt å være 1800 meter, om du spør meg. Turen var ikke like fin lengre, men regnet hadde i alle fall gitt seg og mot Høvringen kunne vi se blå himmel. Det ble ikke mye løping oppver Digerronden, knapt gåing, og de løse steinen tok mye energi. Aron begynte å legge seg ned. For hver lille gressflekk eller flate stein han fant så la han seg ned. Vi måtte lokke med han med oss videre og prøvde å motivere han så godt vi kunne. I tillegg var han sårbeint, labbene hans hadde ikke blitt helt bra etter Jotunheim-turen og han fikk sokker på. På toppen av Digerronden fikk han på seg dekken og etter å ha spist krøllet han seg sammen og sovnet. Ikke bra! Ville han klare å gjennomføre? Jeg tenkte at det kanskje ville hjelpe hvis han fikk litt søvn og hvile. Vi spiste flere brødskiver mens vi tenkte på hva vi skulle gjøre videre. Konklusjonen vår ble å avslutte turen og gå tilbake til Rondvassbu. Avgjørelsen var utrolig vanskelig å ta for oss begge. Vi var jo kommet halvveis og det værste var unnagjort!

Returen var heller ikke en enkel sak, særlig ikke for en sliten hund. Til tross for veldig fin sti så er det et godt stykke og siden vi ikke lengre kjempet mot klokka kunne vi like så gjerne bare gå tilbake. På veien ned fra Digerronden fortsatte Aron og legge seg ned for hver moseflekk han så. Jeg innså at det å bryte var nok det smarteste for Aron sin del selv om jeg følte at jeg hadde masse energi og krefter igjen og i full tro på at vi hadde klart å gjennomføre turen innen ønsket tid. Man glemmer litt at Aron bare er 1 år og 4 mnd gammel. Jeg så aldri for meg at vi ikke kom til å gjennomføre. For en uke siden gjennomførte Aron en 14 timers tur rundt Bukkeholsbrean i Jotunheimen. Men nå kastet han inn håndkle og det måtte vi bare respektere, selv om vi prøvde å si til han at han var en vorsteh og måtte bare ta seg sammen.

 

Da vi gikk innover mot Rondvatnet følte jeg sinne over å måtte gå tilbake til Rondvassbu og stor irritasjon av å bare komme halvveis. Turen i seg selv er såpass hard og tøff og for min del er det noe man bare prøver på én gang. Fra Rondvassdalen og opp til Rondehalsen var Aron så sliten at jeg måtte dra han etter meg og han la seg ned så fort han fikk muligheten. Jeg skulle gjerne ha tatt han i sekken og bært han tilbake til teltet, men han veier jo nesten 30 kg og får ikke lenger plass i sekken. Han måtte gå selv. Etter 14 timer og 39 minutter var vi endelig tilbake ved teltet. Vi hadde unnagjort 32,72 km og i det minste hadde vi fått fem nye topper i samlingen min. Aron krøllet seg sammen oppå soveposen min inne i teltet og sovnet med én gang.

 

Sånn i etterkant ser jeg at det var flere ting som ikke lå helt til rette for gjennomføring av turen. Med tanke på været og hvor vått det var på stien i Bergedalen så var ikke dette dagen for en slik tur allikevel. Det er vel egentlig ikke året for en slik tur, for godværsdagene kan ikke telles på mange fingre og det bærer området preg av. Selv om vi trodde Aron kunne være med allikevel, selv om det egentlig ikke var en del av planene, så angrer jeg på at vi tok han med. Og jeg tror Aron angrer enda mer, men han vet jo aldri hva han går til, stakkar. Jeg ser også det at både Espen og jeg kunne vært i bedre form og trent enda mer på motbakker og steinhelvete i forkant. Langturer har det vært en god del av i de siste måndene. Rondane rundt er og forblir et eventyr for vår del. Men eventyr kan også bli til virkelighet. 

Please reload