© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Store Skagastølstinden (2405 moh)

July 29, 2014

Det er en topp som jeg lenge har drømt om: Store Skagastølstinden (2405 moh), også kjent bare som Storen. Det skal være den flotteste av dem alle, sjefen sjøl. Jeg har spart den til en spesiell anledning. Prosjektet startet med Siri og skal dermed avsluttes med Siri, som en av våres mange felles drømmer. Litt klisjé, men på et sett og vis kan man sammenligne toppen som en god flaske vin. Den blir liksom bare bedre og bedre med årene. Og man åpner den ikke alene.

Da vekkerklokka ringte kl 0320 i dag var det bare et alternativ: komme seg opp av posen. Kroppen var så innstilt på tur at jeg ikke kjente meg trøtt en gang. Havregrøten var vanskelig å få ned, men Siri tok som vanlig ansvar for å tømme grøtkjelen. Avreisen ble 10 min før tiden, kl. 0350, innover Skagadalen. Ved Skagastølsbotn møtte vi en eldre herremann og en guide som kom gående motsatt vei. Mannen følte seg ikke helt i form og de hadde snudd ved Tindeklubbhytta. Siri benyttet anledningen til å få enda mer info om rutevalget oppover. "Man får aldri nok info!" mener Siri.

 

Etter nøyaktig tre timer var vi oppe ved Hytta på Bandet. Nå var halvparten av høydemeterne unnagjort og kun 700 høydemetere gjenstod. Hit kom vi i fjor, men ikke lenger (les om turen her). Da valgte vi å overnatte i hytta. I år valgte vi derimot å la være. Selv om turen blir litt kortere, så krever det mer utstyr og så var vi sikret en god natts søvn i teltet i stedet. Dessuten ville det ikke oppstå noe køproblematikk, slik som det oftes gjør på en finværsdag, på grunn av været som var meldt. Vi tok matpause inni hytta. Vi ble skikkelig kalde så lue, votter og dunjakke måtte på, særlig Siri, som hadde gått i singelet hele veien opp, til og med over breen. Etter ca. 30 minutter gikk vi videre. Vi gikk til høyre og holdt litt høyden før vi begynte og gå oppover. Tror det er her omtrent den kjente snøflanken befinner seg. Men nå var den smeltet helt bort. Vi gikk oppover den løse steinrenna, og krysset etter hvert over til venstre. Her var det ikke noe problem å finne fram, for her var det gått så mange at det var en ordentlig sti samt litt varder i histen og pisten.

 

Etter ca. 1,5 time var vi opp ved de kjente svaene. Det var passasjen over disse jeg var mest spent på hele turen. Her var trikset å holde helt til venstre. Vi fulgte tråkkene oppover tre diedere. Etter første dieder la det en klynge med slynger rundt en stein. I følge guiden som vi hadde møtt tidligere på dagen skulle det være en grønn lastestropp rundt en stor blokkstein som skulle markere slutten på de bratte svaene. Rundt steinen var det flere slynger, men ingen av dem var en grønn lastestropp. Var vi på riktig vei eller var det mange som hadde gått feil og måtte snu her? Var slyngene fra de som hadde valgt og ta rappell ned igjen over svanene? Vi ble litt usikre, men konkluderte med at dette måtte være riktig vei for det var tydelig at det var flere som hadde gått videre. Etter andre dieder lå den en ny slynge og veien vidre så ikke like hyggelig ut. Siri gikk opp får å se om vi klarte og komme oss videre. Men veien videre var krevende og langt forbi klyvegraden. Mens Siri kavet seg oppover diederet fikk hun øye på den grønne lastestroppen, ca. 20 meter til venstre for oss. Vi konkluderte med at vi hadde gått feil. Jeg ringte Tina, som hadde vært her for bare noen uker siden. Hun bekreftet at vi hadde gjort feil rutevalg. Dermed måtte vi komme oss ned igjen for så å komme oss mer til venstre. Mens vi rigget til rappellen fikk Siri en idé. Kanskje vi kunne klare å rappellere bort til hylla over de bratte svaene i stedet? Siri gikk først, men etter hvert som hun hadde kommet ganske langt til til venstre fikk tauet så mye spenn at hun ble slengt tilbake i en kraft hun ikke klarte å stå imot. Heldigvis gikk det bra både med Siri og klatreselen. Dermed slapp hun seg litt mer ned i stedet og klarte på et vis å kave seg bort til hylla, hvor hun sikret meg ovenifra. Endelig var vi ferdig med svaene. Videre var det igjen fin varda "sti" opp til Hjørnet. Bommerten hadde tatt hele tre timer!

 

Ved Hjørnet ble vi på nytt litt usikre. Vi kunne ikke få tegningen i føreren som Siri hadde på mobilen sin helt til å stemme med det faktiske galleriet. Vi tok et bildet av galleriet og sendte det både til pappa og Tina. Pappa kjente ikke helt igjen bildet, så han måtte google. I mens vi ventet på svar fra far tok vi oss en matpause. Samtidig som tåka lettet tikket det inn en melding fra Tina: "Ja. 3 taulengder, så er dere på toppen." Da var det bare å gønne på. Siri gikk først over galleriet og videre opp svaet hvor hun laget første standplass. Hun hadde lovet pappa å sette et par sikringer over der. Så var det min tur. Nedgangen til galleriet var luftg. Jeg ble skjelven i kroppen og måtte jobbe med meg selv. Jeg fikk følelsen av at hele Slingsbybreen skulle sluke meg hel. Et feilsteg her og...

 

Neste taulengde var det jeg som skulle lede. Laget standplass på hylla til opptaket til Heftyes renne. Siri ledet opp Hefytes renne, som vi i etterkant har valgt å døpe om til Møkkarenna. Renna er kjent for å ha et kjipt opptak og være trang. Dette kan bekreftets på det sterkeste. I opptaket stod det igjen en grønn kamkile som vi kunne holde oss i. Men inne i renna var det så trangt, og det var langt ifra plass til en menneksekropp med sekk med isøks på. Øksa satte seg fast og det var ingen ting å jobbe med. Det ble lagt igjen noen sinte fraser i den renna.

 

 

Etter tredje standplass kveilet vi sammen tauet og la det i sekken. Her var det bare enkel klyving opp til toppen. Plutselig stod toppen forrann oss. Siste klyvebiten opp til toppen etter å ha krysset skaret var relativt luftig. Her gjaldt det å holde seg på beina. Toppen var utrolig morsom: luftig og fin med panoramautsikt over hele Hurrunagane, og over dem stod vi, på Storen, største av dem alle. Langt i det fjerne kunne vi skimte resten av Jotunheimen. Toppene virket små og puslete i forhold. Tåka hadde på nytt forlatt toppen. Det var det jeg visste: når Storen får så fint jentebesøk så tar han jo av seg hatten for oss. Klokka var blitt litt over halv fire og vi hadde brukt litt over 12 timer opp på toppen.

1/7

I følge pappa så var vi bare halvveis. Nå gjenstod den like lange turen tilbake. Først en rappell ned Andrews renne. Vi hadde ikke gjort noe reaserch om rappellen og visste ikke helt hvor vi skulle finne den. Siri ringte pappa og ble litt klokere, men ikke klok nok, så jeg måtte ringe Tina. Det viste seg at vi nesten skulle gå helt tilbake Heftyes renne før vi skulle gå langs en smal hylle ut til høyre, retning Bandet. Der fant vi en grønn lastestropp. Vi rigget til og så bar det nedover. Rappellen var luftig med veldig fin. Litt kulere de som klatrer opp her.

 

Så gjenstod det en siste rappell ned svaene. Vi festet tauet i den grønne lastestroppen. Vi var litt redde for at tauet skulle sette seg fast så vi rappellerte bare ned første partiet før vi laget et nytt rappellfeste. Frykten ble en realitet og Siri måtte klatre opp igjen og kaltre ned med tuaene. En ny rappell til og så var det bare å komme seg ned til Bandet. Vi valgte en litt annen vei ned til Bandet enn den vi gikk opp og holdt mye mer mot ryggen til høyre. Tror vi hadde kommet oss raskere ned hvis vi hadde fulgt samme vei som opp for nå ble det en del aking ned små svapartier.

 

Nede ved Bandet var det et svenskt par som skulle prøve seg opp på Storen i morgen. De hadde rigget seg til med telt og det hele. Slo av en liten prat med de før vi gikk siste etappe tilbake til teltet. Skagadalen føltes lang selv om vi prøvde og gå på. Jeg har bestemt meg for at jeg skal ha et elskforhold til Skagadalen, det blir verken den første eller siste gangen jeg skal gå i den og det er ingen grunn til å bygge opp et hat mot den. Men det var ikke like lett å elske dalen på slutten. Beina var slitne, knærne ømme og skuldrene orket ikke lengre å bære sekken lengre. Jeg vet ikke hva jeg ble mest glad for å se: toppen av Storen eller teltet. Tror de kan på sett å vis likestilles etter 18,5 time i fjellet. Vi fikk i oss en solid middag og en pose potetgull før vi la oss. Jeg tror jeg søvnet før jeg rakk å ta igjen gridelåse på soveposen til og med. En drømmetur var gått i oppfyllelse! Selv om turen ikke bøy på storslagen klatring så sitter man igjen med en mestringsfølelse og en stor glede over å ha gjennomført en slik dag. Vi hadde fjellet helt alene, noe som gjorde opplevelsen enda større. Litt ekstern assistanse må man nesten regne med. På sett og vi kan pappa og Tina sammenlignes med hjelperyttere. Hjelperyttere er helt nødvendig for at Team Kjøren skal komme seg opp og fram, også på Tour de Storen. 

 Se filmen under: 

 

 

Please reload