© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Soleibotntind-traversen

July 27, 2014

Da vekkerklokka ringte i dag klokka 0600, sjekket vi værmeldingen. Den bød ikke akkurat på toppturtravers med utsatte og luftige klyvepartier. På grunn av den store nedbørsmengden som skulle komme midt på dagen ble vi enige om å se ann været og heller legge ut på tur mer mot ettermiddagen og da komme tilbake til teltet i natt. Dermed ble formiddagen brukt til sløving i teltet, bading i bekken og høre på lydbok. Formen min kjentes mye bedre ut, selv om jeg ikke kunne erklæres frisk. Til tross for at jeg var tett i alle luftveier, hadde jeg masse energi og følte meg forholdsvis pigg og overmoden for topptur, selvfølgelig!

Kl. 1300 hadde det enda ikke kommet noe regnvær. Det så ut som om de mørke skyene som kom fra vest dro mer innover fjellheimen og ungikk dermed Turtagrø. Kanskje vi bare skulle legge ut på tur? Dermed ble middagen spist kl. 1330, akkurat slik som jeg liker det. Sekken var ferdigpakket. Kl. 1400 kjørte vi fra Turtagrø og kl. 1415 gikk vi fra bilen som stod ved inngangen til Ringsdalen.

 

Det gikk en lite gått sti opp til Ringnonhaugen (1212 moh), så vi fulgte den et sykke før vi siktet oss inn mot Lauvnosi (1374 moh) og fulgte ryggen videre opp til Lauvnostinden (1970 moh). På vei oppover ryggen kom uværet over oss. Det regnet og haglet. Hagelet var så store som isporkuler og pisket oss på de nakene leggene våres. Heldigvis varte det ikke lenge og været dro seg videre innover fjellheimen, med torden og lyn og det hele. Regnet gjorde steinene glatte og sleipe, men solen tittet frem og tørket steinene relativt raskt. Ved ca. 1940 moh hadde vi en matpause. Magene våres romlet og det var vi nødt til å gjøre noe med. Bønnegryta som vi hadde spist tidligere på dagen hadde satt fart på fordøyelsessystemet og ny mat måtte inn. Vi skiftet også til tørre sokker, da verken Siri eller jeg hadde inpringnert de nye fjellskoene våres.

 

Fra Lauvnostinden fulgte vi ryggen bort til Nørdre Soleibotntinden (2030 moh). Ved hammeren fulgte vi et tydelig sti ned til høyre, merket med en varde, og valgte grusrenne nr 2 som vi fulgte opp til skaret mellom Nørdre og Store Soleibotntinden (obs: veldig løst). Snørenna som man egentlig skal følge opp var nesten smeltet helt bort og igjen lå det et lite tynt lag med hard og glatt is. Selv om vi hadde isøks og stegjern med, så så den såkalte snørenna uhyggelig ut. Ved stor varsomhet tar man seg greit opp naborenna, noe som kan ungå bruken av isøks og stegjern på turen.

Fra Austbotntinden kom det mørke skyer og vi hørte drønnende tordenbrøl. Vi satte fra oss sekkene i skaret og skyntet oss opp på Nørdre, uenige om veivalget opp såklart. Vi måtte være raske slik at vi ungikk klyvigen ned på våte steiner.  Men ruta opp var merket med varder litt her og der og det tok ikke lang tid før vi tok på toppvarden. Visiten ble kort da det gnistret i kroppene våres, alle hårene på kroppen sto rett opp og ut til alle kanter og toppvarden spraklet som strømmen i en høyspentledning. Den elektriske strømningen i lufta var til å ta og føle på - bokstavelig talt og ingen av oss ønsket å være et offer for lynets veivalg mot bakken. Returen tilbake til skaret gikk like raskt som turen opp og regnværet satte for alvor inn. Vi søkte ly inntil en steinvegg og ventet 45 minutter til været hadde passert.

 

I følge den såkalte "Bibelen" av Helgesen & Helgesen (2011) skulle skulle hammerne opp eggen til Store Soleibotntinden forseres ut til høyre langs noen snørenner, hvor isøks og stegjern måtte benyttes. På grunn av tropetemperaturene som har vært i sommer har mye av snøen smeltet bort, for nå var det bare litt uhyggelig blank is igjen i rennene. Dermed valgte vi heller å ta oss litt ned den renne som vi opprinnelig skulle ha tatt oss opp til skaret (gikk utenom isen) og krysset over til renne lengst til høyre. Vi fulgte den et stykke til vi kom til et lite svaparti. Gikk under dette og kløyv videre opp til eggen som vi fulgte opp til toppen av Store Soleibotntinden (2083 moh). Steinene var våte og glatte, så vi måtte være forsiktige. Ellers gikk det overraskende greit. Klokka hadde allerede rukket å bli 2015 og vi hadde brukt seks timer fra bilen. Mørke skyer samlet seg på nytt rundt oss, og et nytt regnvær ville intreffe, men ikke med én gang. Skulle resten av toppene i traversen også bestiges eller skulle vi starte på returen? For to toppsamlere som oss er det ingen god følelse å la topper som man hadde planlagt bestigning forbli ubestiget. Slikt plager en og gjør en søvnløs. Etter hvert får man gnagsår. Vi var enige om at Austre Ringstinden som vi ikke kom oss opp på i vinter plaget oss nok som det var allerede. Dermed fortsatte vi sørover.

 

 

En varde markerte nedgangen til skaret som var en tydelig og enkel sti ned. I skaret satte vi fra oss sekkene. Heller ikke her var det igjen noe snø, så isøksen forble værende på sekken. Ruta videre var godt vardet og bøy bare på enkel klyving - hvis det i hele tatt kan kalles klyving? Endelig befant vi oss på topp nr. 3, Sørøst for Store Soleibotntinden (2020 moh). Fulgte eggen store deler bort til Søre Solibotntinden (2049 moh). Vi var usikre på om det var akkurat denne toppen som var Søre eller om det var toppen helt i enden av eggen, så vi tuslet helt ut for å ungå unødig sjansespill. Meget luftig egg med mange høydemetere rett ned på sidene. Her gjaldt det å holde seg på beina og ikke skli på de våte steinene. Et feilsteg og... Helt i enden av eggen kunne vi nesten klappe Store Ringstinden på ryggen hvis vi strak hånda helt ut, og vi hadde panoramautsikt til Store Austbotntinden. Så var det bare å komme seg tilbake til Store Soleibotntinden igjen. Men turen tilbake til skaret føltes plagsomt langt. Kroppene begynte og tømmes for energi og jeg hadde et stort behov for både mat og drikke. Halsen var så tørr at jeg nesten ikke klarte å prate. Ved skarene hvor vi hadde satt igjen sekkene våres hadde vi en ny matpause. Nå ventet bare turen opp tilbake til Store Soleibotntinden og returen tilbake til bilen. Kl. 2214, 8 timer siden start, stod vi igjen på Store-toppen og var vitner til en nydelig solnedgang over Jostedalsbreen med fareturende mørke skyer på alle kanter. Fotokameraet måtte fram. Ned fra Store fulgte vi tydelig vardet sti ned til ca. 1630 moh og fulgte en snøflanke ned til vann 1422. Endelig kunne isøksa gjøre nytte for seg. 10,5 time siden start, kl. 0045, fant vi Sissel i lyset av hodelyktene våres. To trøtte kropper kjørte tilbake til teltet ved Turtagrø, varmet restene fra middagen og la seg i soveposen. Lykkelige over å ha vært ute på tur og av å ha fullført en meget artig og fin travers som ga totalt 4 nye topper!

 

 

Please reload