© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Fullmånetur til Snippkoia

December 9, 2014

Denne helgen har det vært fullmåne og fullmåne og snø er noe av det vakreste som finnes om vinteren. Derfor måtte vi bare komme oss på tur. På grunn av diverse andre planer og plikter denne helgen ble turen fra søndag til mandag. Deilig å kunne dra helgen litt ekstra ut, da jeg ikke begynner på jobb før på ettermiddagen på mandager. Etter husvask og andre hjemlige husoppgaver dro vi inn til Budor på søndagkveld og parkerte bilen ved Ruskåsen og gikk innover mot Gitvola. Espen hadde vært flink og pakket med skiutstyret og smørt skiene med blå ekstra med råd fra meg. Men jeg hadde ikke vært utenfor døra denne dagen og var ikke klar over at det var mildvær ute og nærmere klisterføre enn blå ekstra-føre. Skiene var derfor bakglatte og helt uten feste. Jeg rakk så vidt å ta et stavtak før jeg forstod at her var det noe galt. Jeg kikket ned på skistavene mine og rope til Espen: "I h*****e, Espen! Du har tatt med rulleskitavene mine!" Espen stakkars, som bare hadde vært snill og grei, mumlet oppgitt: "Jenta, du har alt for mye utstyr..." Problemet med rulleskitaver, utenom at det er 10 cm lengre enn vanlig skitaver, er at de er uten trinser og dermed går rett gjennom snøen og kan føre til at stavene lett kan knekke. Det ble derfor gjort et bytte av skitaver og Espen skøytet seg innover til Gitvola uten noe særlig hjelp fra stavene med den tyngste sekken på ryggen selvfølgelig. Fullmånen var dessverre gjemt bak både tåke og skyer og kun én gang tittet den fra, stor og gul, før en skyene gjemte den igjen. Vi måtte derfor nøye oss med lyset fra hodelyktene våres.

Ved Gitvola stoppet skiløypene og vi måtte lage våres egne løyper. Uten noe feste under skiene, og uten staver i Espen sitt tilfelle, ble det en håpløs kamp og skiene havnet på sekken og vi måtte traske innover på beina. Vi fulgte sommerstien til koia, men siden verken Espen eller jeg aldri hadde vært her før var det neimen ikke lett å finne fram i skogen. I mørket var ikke kartet noe særlig til hjelp, men heldigvis hadde jeg dekning på mobilen og vi fikk gått etter kartet på ut.no-appen. Det ble en tur som brakte fram gamle minner og vi brukte nesten 1,5 time på de 2 km fra Gitvola til Snippkoia. Men fram kom vi og du kan tro vi var glade for å se koia der den lå bortgjemt inne mellom trærne. Vi fikk raskt fyr i kakkelovnen og fikk startet med middagen, verken Espen eller jeg hadde spist noe særlig i dag. Reinsdyrtaco var helt prima for to tomme mager. Etterpå ble det kollektiv kryssordløsing i armkroken til Espen mens radioen spilte P2-musikk i det fjerne. Aron var slått ut av løssnøløping og var langt inne i drømmeland. Kl. 22 begynte jeg å duppe av i armkroken til Espen og jeg måtte be om å få legge meg. Da jeg gikk ut for å pusse tenner og gå på do hadde skyene trekt seg sånn nogenlunde tilbake men månen lå gjemt bak tretoppene.

 

Jeg våknet flere ganger i løpet av natta, både fordi jeg måtte på do og fordi jeg måtte legge i ved i ovnen slik at den ikke sloknet. Utover natten hadde månen kommet seg høyt opp på himmelen og lyste kraftig opp skogen. Den laget skygger på trærne. Og der lå jeg, i en seng i en liten koie i skogen og tittet gjennom vinduet og så på månen og stjernehimmelen. Det spraket fra veden som brant i kakkelovnen. På den ene siden av meg lå Aron og sov så søtt, på den andre siden Espen. Jeg følte meg rik.

Dagen etterpå spiste vi frokost før vi pakket sammen og begynte på returen tilbake til bilen. Vi var usikre på hvor lang tid vi ville bruke på hjemveien på grunn av skismøringen og et viss par skistaver. Jeg begynte på jobb kl. 14, måtte rekke og dusje og spise litt før den tid. Men turen tilbake gikk overraskende fort og jeg rakk jobben med "god" margin.

 

Please reload