© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Kari-tur i Venabygdsfjellet

October 5, 2014

Ny helg og ny tur stod for dør. Denne helgen var satt av til kvalitetstid med Kari i vakre Dovrefjell. Men også denne helgen satte været en stopper for at en tur som ville innebære 2000-meterstopper ikke ble aktuelt. Kari fant alternativer. Jeg gikk med på å møtes på Venabygdsfjellet for å gå en rundtur der.

 

Fredag 3. oktober

Sekken var ferdigpakket torsdag kveld, så jeg reiste rett fra jobben til Venabygdsfjellet. På veien måtte jeg innom Hamar i verste rush-tid, og i tillegg var det mye trafikk nordover. Dette gjorde at jeg kom sist fram til avtalt møtested ved Muvatnet, til tross for at jeg hadde kortest reisevei. Der møtte jeg Kari, som kom fra Trondheim, blid som ei sol og veldig klar for tur. Klokka hadde allerede passert 19 da vi forlot bilene og la innover langs Muvatnet på leit etter en teltplass. Jeg hadde sittet og kjørt med de nye brillene i en god stund og da vi begynte og gå ble jeg skikkelig sjøsjuk, og vagget bortover med dårlig balanse og syn. Men en teltplass fant vi, midt i en moselyng. Vi måtte legge godt med steiner rundt for rett som det var kom det skikkelig kraftige kastevinder. I teltet disket jeg opp med grønnsakssuppe, og like etterpå ville Kari legge seg. Vinden herjet skikkelig denne natten og fikk noen ganger ordentlig tak i teltet. Men telet rikket ikke på seg og ingen av teltpluggene løsnet, så det ble allikevel en behagelig natt – men nå kan jeg bare snakke for meg selv.

 

Lørdag 4. oktober

Dagen etter var skydekket like lavt som dagen føre. Tåke og vind. Havregrøten ble kokt inne i forteltet og spist i soveposen, før vi pakket sammen og ruslet videre. En av flere fordeler med å være på tur med Kari er at da kan jeg legge fra meg kartet for en gangs skyld og overlate det til Kari. Kari, som den gamle o-løperen hun er, har stålkontroll på kart og kompass. Det blir bare krampaktig å blande seg inn når mesteren har full oversikt. Sikten og været har da ingen betydning. Kari finner fram. Kari siktet oss inn på Ramshytta. Vi gikk forbi den og fulgte t-merka sti over Ramshøgda. På andre siden av høgda gikk vi innover Svabudalen og spiste lunsj ved Svabutjønna. Her møtte vi en jeger med hagle og to engelsksettere. Han gikk motsatt vei av det vi gikk. Han sa han ikke hadde sett en eneste fugl og det hadde heller ikke vi gjort… 

Etter litt mat i magen gikk vi videre innover Svabudalen. Jeg måtte stoppe ved Svabua for å utforske hytta (ta meg en titt), i tilfelle dette var ei hytte jeg kan bruke senere i vinterstid eller noe. Man vet aldri… Ved utkanten av dalen fant vi en ny teltplass – 1. plasses teltplass vel og merke. Nå var vi så lavt nede at vi kunne samle ved og brenne bål. Så det var akkurat det vi gjorde, selv om jeg egentlig syntes at det var alt for tidlig på dagen (kl. 1500) for å avslutte marsjen. Men siden teltplassen var såpass fin, så var det ikke noe vits å krangle på dette. Jeg var jo for så vidt enig med Kari at vi kunne smelle opp teltet her.

Vi spiste en tidlig middag, til turmiddag å være, og satt en god stund rundt bålet. Jeg erget meg over at jeg hadde vært gramjeger nok til å ikke ha med dessert, i det minste en ekstra plate med sjokolade, det hadde nemlig gjort seg nå. Kari spanderte i stedet en pose med rett i koppen kakao. Men da det endelig begynte og bli litt mørkt ute, og bålstemningen og roen i fjellet virkelig hadde sunket inn, kom regnet. Vi trakk oss inn i teltet og ble liggende der å spille kort. Aron var så sliten at han sovnet med én gang oppi soveposen sin – og der lå han. Jeg så på Kari at det ville hun også, men jeg ble streng og sa at hun vær så god hadde det å holde meg med selskap, og dermed måtte hun i stedet være med på nok en runde med casino og idiot, og ikke minst være lutter øre for min vakre sangopptreden. Klokka 22 fikk hun lov til å legge seg, og jeg tror heller ikke jeg var sen om å sovne heller. Det ble nok en natt med kraftige vindkast.
 

Søndag 5. oktober

Da jeg åpnet opp teltdøra for å slippe ut Aron i dagtidlig, lyste sola på Saukampen. Dermed ble frokosten nyt ute ved morgenbålet. Egg og bacon, sponset av Svingheim, made by Kjøren. Vi lot all veden brenne opp før vi pakket sammen teltet og sakene våres. Herlig start på en søndag.

Turen fortsatte ved å runde rundt Store Ramshøgda (1463 moh), men ikke gå over toppen slik vi hadde håpet på. For mens vi hadde pakket sammen teltet kom tåka sigende innover og omfavnet Ramshøgda og alle andre topper rundt om. Vi fulgte stien tilbake til Ramshytta og videre tilbake til bilen. Det blåste og vinden var sur. Til min store ergrelse ble det dermed heller ingen løpetur opp på Muen (1424 moh). Før vi tok forvell spiste vi lunsj i Sissel før vi skilte våre veier: Kari nordover og jeg sørover.

På vei hjemover svingte jeg av E6 og tok av mot Skei. Hodet var tross alt innstilt på løpetur og en god tur i med løpeskoene var det siste jeg trengte for å lade batteriene 100 %. Da jeg parkerte bilen ved Skeikampen og gikk ut for å hente klærne som lå bak i bilen, ombestemte jeg meg. En løpetur fristet lite. Sendte en sms til Kari: ”Kjørte til Skeikampen for å løpe, men her var det like kjipt som på Venabygdsfjellet. àKjører videre til Stange uten en løpeøkt. L” Men jeg klarte ikke å kjøre tilbake til Stange uten en løpetur. Går det an å være så lat? Skeikampen er tross alt en av mine favoritt-treningssteder! Jeg skiftet om, vekket Aron som langt ifra hadde et like stort behov for en ny tur som meg. Det ble en nydelig løpeøkt rundt Skeikampen rundt lang, S6, i trolsk tåke og vakre høstfarger. Jeg var alene i naturen. Lett på fot og full av energi etter smågodt-smellen jeg hadde gått på Kiwi på Venabygdsfjellet. Det ble et klimaks å toppe en herlig helg med en slik løpeøkt. Dermed føltes det helt riktig å sette seg i bilen igjen og kjøre siste stykke i helgetrafikken tilbake til Stange og Vestbygda.

 

Run facts:

Avstand: 12,4 km.

Tid:

Høydemeter: 

 

Please reload