© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Svellnosbrean rundt

August 23, 2013

Nytt skoleår og tilbake til Sogndal for høsten. Etter en uke med høstvær, kom endelig sommerværet tilbake. Trolig tok Tina med seg det gode været fra Lofoten. Uansett, når høsten nærmer seg gjelder det ikke å kaste bort finværet. Man vet aldri hvor lenge det varer og hvor mange sjanser man får. Denne høsten har jeg satt meg to mål: Austabotntind-traversen og Svellnosbrean rundt. 

Tina og jeg reiste opp til Visdalen og campet ved Spiterstulen torsdag kveld. Opp kl. 0530 fredag morgen med avreise kl 0630. Krysset Visa og fulgte den tydlige stien opp mot "Eventyrisen". Videre klyving opp på Tverråtindryggen på østsiden av ryggen, for så følge ryggen opp til den østre fortoppen (2166 moh) og videre til Midtre Tverråtinden (2302 moh), som har navnet Østre Tverråtinden i "Klatreføreren for Jotunheimen" (2005). Videre gikk vi eggen vestover med en ca. 20 m lang rapell ned en bratt hammer. Etter rappellen fulgte vi eggen videre opp til Store Tverråtinden (2309 moh), med klyving grad 1-2 i dels løst fjell opp nordryggen til Nørdre Tverråtinden (2210 moh). 

 

 

 

Steinøya med navnet Svellnosbreahesten (2181 moh) ble ikke besteget på grunn av tidspress. Dermed gikk vi rett til Ymelstinden S2 (2207 moh) med en del klatre-/klyvepartier, og Ymelstinden S1 (2205 moh), som var noe ubehagelig. Til dels luftig var det også opp til Storjuvtinden (2344 moh). Derifra en ca. 60 m rapell ned til eggen til Galdhøpiggen. Vi delte denne rappellen i to, noe som gikk veldig fint. Klokka hadde blitt mye og vi begynte å få dårlig tid. Neste topp var Galdhøpiggen (2469 moh) som skulle nåes via sørøstveggen, med et opptak på grad 2-3 i starten. Vi lot tauet bli liggende i sekken og valgte heller å klyveklatre oppover. Selv om det var luftig enkelte steder var ikke dette noe problem. 

 

Vi nådde Galdhøpiggen kl 2030, og begynte å bli stresset på at mørket skulle nå oss før vi nådde teltet. Vi valgte allikevel å ta en matbit og inne på hytta, og slo ann en prat med hyttevakten. Så var det å følge merket sti nedover til Spiterstulen via Keilhaus Topp (2355 moh). Svellnose ble sløyfet på grunn av klokka. Klokka 2200 begynte det å bli såpass mørkt at vi mistet stien og vardene innimellom, men ved hjelp av kartet fant vi den igjen, før den ble borte for oss på nytt. Hodelyktene lå igjen i teltet, og alt vi hadde av lys var Tinas telefon og månen. Etter hvert kunne vi også skimte Spiterstulen og siktet oss derfor mot den. Da vi endelig var nede ved Spiterstulen på 1100-meters høyde, var klokken alledere passert midnatt. Vi hadde da brukt 17,5 time på hele runden. Slitne og med vondter her og der, kavet vi oss inn dusjrommet på Spiterstulen hvor vi skiftet klær, før vi fant hvile i soveposen.

 

 

Svellnosbrean rundt var en fantastisk tur, som byr på mange ulike utfordringer. Ikke minst er det gøy å mestre en slik tur hvor du virkelig presser kroppen din til det ytterste. For man er virkelig sliten dagen derpå etter en slik økt. Vi hadde utrolig fint vær hele dagen, slik at fjellet var stort sett tørt og fint. Selv om jeg er usikker på om det vil bli noen neste gang, så vet jeg av erfaring at det hadde holdt med ett halv tau, da det andre ble liggende nede i sekken hele dagen. Jeg ville ha sløyfet sikringsmidler til klatring og heller hatt med kun utstyr til rappell. Ei isøks hadde også gjort god nytte. Det kan også være en fordel å ha med mer vann. Jeg hadde tilsammen med 3,5 l, men det ble for lite. Tørsten var derfor stor når vi nådde Galdhøpiggen. 

 

Please reload