© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Romsdalshorn (1550 moh)

July 26, 2013

Denne turen har vært planlagt lenge, nesten ett år. Romsdalshornet skulle klatres, det var våres prosjekt, Siri, Bestefar og mitt prosjekt. Sammen. Utfordringen var at Bestefar hadde aldri klatret noe særlig før, og Siri og jeg hadde aldri klatret sånn sammen tidligere. Vi var spente. Usikre på hva som kunne skje og hva vi kunne vente oss. Samtidig bestemte for at vi skulle opp på toppen. 

Vi stod tidlig opp. Var enige om at det var greit at vi hadde god tid, samtidig som vi slapp å klatre i kø hvis det ble folksomst på toppen. Vekkerklokka ringte kl 0330, og vi var klare å gå opp til Romsdalseggen kl 0500. Sola var på vei opp og badet både Hornet og Trollveggen i nydelig morgenlys.

 

 

 

Vi var litt for ivrig med å starte klatringen og bommet derfor med innsteget. Siri måtte klatre ned igjen og vi kløy videre oppover til der selve klatringen skulle begynne. Ruta består av 5 taulengder. Først to taulengder gradert til 4, og deretter de neste tre taulengdene i grad 3. Planen var at Siri skulle starte å lede opp de to 4-er-rutene, mens jeg skulle lede 3-er-rutene. Men fordi tiden ikke står stille i veggen, tvert om, så fant vi ut at flyten vi hadde fungerte såpass bra at det ikke var noe hensikt å endre den. Det hadde sikkert ført til at vi hadde brukt lengre tid. Selv om jeg mer enn gjerne ønsket å lede noen taulengder jeg også. Rytmen gikk som følgende: Siri først for å sette sikringer, så bestefar og deretter meg til slutt. Klatringen oppover var ganske enkel. Kun ett luftig parti. Enkelte steder kunne vi bruke rapellfeste eller bolter til å lage standplass.

 

På toppen av Romsdalshornet så vi gråe skyer komme mot oss. De bevgde seg ikke raskt, men de brakte med seg regn og torden. Derfor fikk vi ikke nyte toppen så veldig lenge. Rappelene nedover gikk veldig greit. Vi fulgte samme rytme opp som ned. Siri først, deretter Bestefar, også jeg. På tredje rapell slurvet jeg litt og tenkte ikke på hvor jeg gikk når jeg skulle rapellere nedover. Tauknuten ble derfor kilet fast i et hakk i fjellet, så Siri måtte gå klemknutegangen opp for å få tauet løst. Hun hadde aldri gjort det før, og jeg hadde bare lest om det, men aldri gjort det i praksis. Så det var ikke noe god følelse å se Siri bevege seg oppover på to klemknuter der hvor det var som mest luftigst. Heldigvis gikk det bra og Siri fikk etterhvert en fin rytme i gangen. Og regnværet kom i det vi var ferdig med rapellene - heldigvis.

 

 

 

 

 

Please reload