© 2023 by The Mountain Man. Proudly created with Wix.com

Subscribe for Updates

  • Black Facebook Icon
  • Black Instagram Icon
  • YouTube - Black Circle
  • Blogger Social Icon

Jentetur til Store Ringstind (2124 moh)

April 7, 2013

Etter en lang periode med hard, vindpakket snø, lot endelig nysnøen seg ligge. Rykter fortalte om at det var gode forhold både på Dyrhaugstind og Lauvnostind. Yr.no meldte nedbør og lite vind på lørdag, og sol med litt skyer på søndag. Jeg lengtet tilbake til Jotunheimen og bestemte meg for at søndag var dagen for å bestige både Store og Midtre Ringstind. Etter å ha luftet ideen for "gjengen", ble det et faktum.

 

To biler dro fra Sogndal til Turtagrø kl 0815, bestående av fem jenter. Kl 1010 begynte vi å gå inn mot Ringsdalen. Skydekket var litt lavere enn forventet, men jeg var som vanlig alltid optimistisk på sola ville vise seg frem etter hvert. For et par uker tilbake, hadde jeg også store planer om å bestige både Store og Midtre Ringstind på en og samme dag. Snøen var alt for hard og turen endte i enden av Ringsdalen. Denne gangen var ikke det å snu en mulighet, med mindre vi ble overrasket av dårlig vær. Denne dagen skulle jeg ikke snu før jeg var på toppen. Om ikke både Midtre og Store Ringstind, så skulle jeg i hvert fall stå på toppen en av dem. Lite viste jeg at oddsene var i mot meg. 

 

 

Rett før vi skulle gå inn i Ringsdalen, gjennomførte vi en gruppesjekk. Til min store forbannelse var min sender/mottaker helt død. Jeg tok av meg sekken for å skifte batterier, da jeg kom på at batteriene ga jeg bort til en annen sist tur, da vedkommende ikke hadde fornuftig prosentandel på batteriene på sin sender/mottaker. Selvfølgelig hadde jeg glemt å legge et nytt sett med batterier i sekken. Etter fem minutter med "hva gjør vi nå?"-diskusjon i gruppa, ringte jeg Turtagrø for å høre om de hadde AAA-batterier på lager. Svaret var ja. Avgjørelsen ble den at resten av gruppa skulle fortsette å gå rolig innover i Ringsdalen, mens jeg skulle skyndte meg til Turtagrø for å kjøpe batterier, for så å ta igjen gruppa. Jeg forstod at muligheten for å komme seg opp på Midtre Ringstind ikke lenger var innenfor.

 

Etter litt over en time, fant jeg gjengen inne i Ringsdalen, sittende i sola og vente på meg. Klokka hadde allerede passert 12, så her var det bare å komme seg videre. Dessverre lot ikke det seg til å øke tempoet, da ei i gruppa slet med å holde følge. Sannheten er den at man er ikke sterkere enn den svakeste i gruppa, så det hjalp lite hvor fort vi andre gikk, så lenge sistemann gikk mye seinere enn oss. Ikke før klokka var 1530 begynte vi først å gå oppover mot breen. Tempoet stresset alle i gruppa og vi regnet med å være på toppen kl 1800.

 


Kl 1820, befant vi oss 2124 meter over havet, på toppen av Store Ringstind. De siste bratte partiet benyttet vi isøks og stegjern og lot ski og sekker bli liggende igjen. Her hadde ikke snøen fått ligge like mye i fred, og de hadde bare blitt til at vi hadde skrenset oss nedover allikevel. Utsikten på toppen var nydelig.Vi kunne se hele Jotunheimen. Nytelsen av å endelig å ha nådd målet føltes utrolig bra. Det var dette vi hadde gått mot, i 8 timer. Sola var på vei ned og alle begynte å bli kalde. Nå var gjaldt det å få på seg skiene, eller splitboardet, og komme seg tilbake til bilen så fort som mulig.

 

Nedkjøringen var utrolig fin, og med ett var vi over breen igjen og skulle ned til Ringsdalen igjen. Ved et lite parti måtte vi ta av oss skiene og gå oppover på beina. Da jeg skulle ta på meg skiene igjen for så å renne ned til dalen, løsnet den ene skien av og for utover steinklippene. Jeg uttrykte noen uskjemsord, som ble missforstått av Lone som befant seg foran meg. Hun trodde jeg ropte: "Lone - ta den!" Til Lones forbannelse hadde ikke hun mulighet til å få stoppet skien min, og hun ble nok litt irritert for at jeg ga henne ansvaret for å redde skien min. Sannheten var den at det jeg egentlig ropte var: "Hore! Faen!" June syntes å skimte skien min langt nede i dalen og kjørte elegant ned det harde partiet for å leite etter skien min, mens jeg kavet meg nedover med isøksa i hånda. Jeg var utrolig sint på meg selv for nå kom vi til å bruke mye tid på å lete etter skien min. Jeg hadde heller ikke noe ønske om å senke gruppa ytterligere. Det viste seg at det var ikke skien min som lå nede i dalen. Steinene hadde spilt oss et puss. Heldigvis så jeg skien min ligge lengre oppe. På et utrolig vis hadde den klart å stoppe farten ved å ha landet på tvers. Jeg kavet meg bortover og fikk satt på begge skiene igjen.

 

 Mens vi staket oss ut av dalen hadde sola forsvunnet bak fjellene og farget toppen av Ringstind rosa, som en hilsen, siste gangen jeg snudde meg for å se tilbake til den majestetiske og karakteristiske toppen. Ca. kl 2200 var vi endelig tilbake ved bilen. Da hadde vi brukt omtrent 12 timer på en tur som vanligvis tar maks 8 timer. Sist gang jeg var på Ringstind hadde jeg brukt 6 timer. Denne gangen hadde vi brukt det dobbelte. Heldigvis hadde vi godværet med oss, slik at vi kunne bruke hele dagen.

 

 

 

Please reload